Valper i vente?

Ja, det er det store spørsmålet nå! Mens jeg ved mitt forrige kull bare beregna riktig tidspunkt nogenlunde, bestilte flybiletter, reiste til Barcelona og fikk full klaff på første forsøk, så har de 2 paringene nå vært forberedt med både utstryk, blodprøver og gjentatte forsøk. For så å ende opp med inseminering på begge to.

Mia og Milo var først ut. Mia har vist veldig tydelig brunst på sine tidligere løpetider og jeg regnet ikke med noen problemer der. Vi lot de to møte hverandre et par ganger før jeg mente at tiden var inne og det så ut som om de kom godt over ens. Mia la på halen hele tiden, men det har hun gjort tidlig i løpetiden før også. Et utstryk hos veterinæren på tirsdagen viste også at det var i tidligste laget. Torsdagen hadde vi et nytt treff og da lyktes vi - nesten! Vi prøvde igjen på fredag og siden det ikke ble noe fart i sakene, tok vi turen til veterinæren for et nytt utstryk. Det viste at vi ihvertfall ikke var for tidlig ute og Mia ble derfor inseminert. Det ble hun også lørdag ettermiddag.

 Mia og Milo prøver seg med naturmetoden, men måtte etter hvert få hjelp av veterinæren.

Tirsdagen etterpå syntes jeg at Milo begynte å bli veldig interessert i Chari og jeg tok derfor turen til veterinæren for å få et utstryk av henne også. For tidlig, sa de. Men Milo sin interesse var der og Chari la på halen. Så onsdag kveld bar det i vei til Nøtterøy. Victor var ikke vond å be, men Chari trekker seg i siste lita. Så da er det vel fortsatt for tidlig, tenker jeg. På torsdag dro vi først innom hos vår faste veterinær for nytt utstryk. Det så mer lovende ut og vi kjører rett til Nøtterøy. Samme forløp som dagen før og vi tar turen til Tønsberg dyreklinikk. Der tar de en "hurtigtest" basert på blodprøve og den tilsier at det fortsatt er i tidligste laget. Jeg smører meg med tålmodighet på fredagen, men merker nok samtidig at Milos interesse begynner å dale. Lørdag morgen tar vi ny tur til Nøtterøy, men heller ikke Victor er syndig interessert lenger. Men Chari virker helt klar, så da bærer det til Tønsberg dyreklinikk igjen. Der ble Chari inseminert med en dose lagt rett inn i livmora. Jeg teller fortsatt på knappene om jeg skal ta turen ned for en ny runde i morgen - hvis det ser ut som om Chari fortsatt er i brunst (hun er litt mer "utydelig" nå) tar jeg nok turen.

Jeg regner med at det blir ultralyd om en 4 ukers tid - med så mye "styr" rundt paringa blir det veldig spennede å se om det blir noen resultater. Jeg skal også lage et lite infoark om de 2 kullene og de som står på liste hos meg skal få en mail om ikke så lenge.

Midt oppe i alt styret rundt paringer ble Joy akutt syk. Forrige søndag kunne hun knapt bevege seg og hadde store smerter. Jeg syntes at det så ut som om det satt i ryggen eller i bekkenet og på mandag kunne veterinæren bekrefte det: Joy hadde pådratt seg en skiveprolaps. Jeg veit ikke hvordan det har skjedd, men hun kan ha sklidd på isen ute. Hun skal holdes i ro i 6 - 8 uker framover, men ut over det har hun kommet seg veldig bra. Hun er kanskje litt forsiktigere når hun beveger seg, men jeg synes ikke det ser ut som om hun har vondt lenger. Jeg har imidlertid trukket henne fra et par agilitystevner og det blir heller ikke noe trening på henne nå i en periode. Så får vi se om vi starter opp igjen når vi kommer utendørs etter påske.

Men vi rakk da et stevne før vi måtte legge inn årene. Også i år hadde vi tatt turen til NKK Bø (18.02.12) der Joy gikk agility og Gabi var i utstillingsringen. Joy kvitterte med et greit løp i agility som ga uttelling i en 3. plass (stram tid ga oss masse tidsfeil) og etter laaaang ventetid: En disk i hoppklassen. Gabi fikk premiegraden Excellent, men nådde ellers ikke helt opp i et litt tøffere selskap enn det vi har vært ute i tidligere.

 Full konsentrasjon på Gabi i utstillingsringen.

Med Milo som gjestehund og Chari i løpetid har det vært litt unntaksstemning i heimen i det siste. Når i tillegg Gabi lukter aldeles forførerisk etter Milo sin mening, blir det litt hektisk. Jeg venter løpetid når som helst på Gabi, men Milo oppfører seg omtrent som om hun skulle være helt klar for en elskovsrunde allerede. Selv setter hun seg eller legger seg ned og benytter heller oppmerksomheten han gir henne til litt heftig leik (under full overvåkning fra min side for å unngå at hun ender som "barnebrud" her).

Milo er ellers slett ikke det værste hannen jeg kunne hatt i hus under løpetid. Han er egentlig ganske grei og rolig selv om han jo gjerne vil slippe til når jentene lukter så godt. Blandt annet er han helt stille om natta og det setter jeg pris på. Det er slett ikke alle hanner som er det når det er løpetisper i huset. Han har etterhvert blitt en riktig kosegutt (når ikke jentene er i nærheten) og alt stell og handtering går som smurt. Ute på tur har han det litt travelt og sterk som han er, får han opp farta på hele gjengen.

 Milo har lagt seg i jentenes yndlingsseng - Chari satte seg bak han og ser på meg med et heller forurettet blikk.

Milo og Gabi i heftig leik.

Nytt år - nye muligheter!

Februar har det allerede blitt! Litt seint med denne overskrifta, kanskje? Vi har jo faktisk allerede rukket å smake litt på de mulighetene. Gabi har nemlig vært på utstilling i helga. Det var hennes debut i juniorklassen og det var slett ingen dårlig start.

Utstillingene har foregått i Exporamahallen på Hellerudsletta. På lørdag var det schnauzerklubben som var arrangør og engelske Jeff Luscott var dommer. Han var forresten en både hyggelig og positiv dommer. Etter hva jeg kan bedømme gjorde han også en god jobb med selve dømmingen.

Gabi saumfares av dommer Jeff Luscott.

Gabi var en av 2 tisper i juniorklassen. Hun fikk kvalitetsbedømmingen Excellent, og ble nr 2 i klassen. Siden ingen av de to juniorene fikk CK, fikk vi ikke være med i Beste Tispe-klasse. Dommeren ville ikke sette opp så unge hunder og det har jeg stor forståelse for.

Gabi var i tillegg slett ikke sikker på om hun ville være i ringen i det hele tatt og ihvertfall ikke bevege seg noe serlig der. Til tross for det fikk vi en flott kritikk som beskriver ganske godt "tilstanden" på lørdag: "Smashing" youngster, square with lots of potensial, good balance of head to body. Good front and rear angels. Moves well. Just needs more practise.

 I stram positur foran dommerbordet.

På søndag var det Norsk Grand Danis klubb som var arrangør og dommer var Juta Haranen. Også det en hyggelig dommer! Det var bare 3 påmeldte svarte dvergschnauzere denne dagen, og Gabi var eneste tispe. Hun beveget seg bedre i ringen og dommeren belønnet oss med CK i tillegg til Excellent-sløyfa. Da var jo saken grei: Gabi fikk sitt første Cert og i konkurranse om BIR/BIM endte vi med BIM. Dagens BIR ble Treffa's Wild Card eid av Kari Gran.

(BIR/BIM bilde kommer her)

Søndagens kritikk lyder som følger: Very feminin, junior female. Nice form head and exp. Dark eyes, nice earset, Good texture of coat. Good angulations, bones and topline. Typical movm.

Om knappe 2 uker skal Gabi i ringen igjen - da på internasjonal utstilling (NKK Bø). Der blir det nok adskillig tøffere konkurranse enn det vi hadde på søndagen, men vi tar det som et ledd i "the practise".

Og vi trener ellers også. Vi fikk med oss en ringtrening før jul og har nå "booket" torsdagene framover til ringtrening i Norsk Folkehjelps lokaler på Gulskogen. Der pleier en gjeng med div relativt små hunderaser å møtes til felles nytte og hygge. Gabi's problem er at hun bare stopper opp og nekter å gå hvis hun ikke føler seg komfortabel. På den første treninga ble det mer sleping av hund enn gange med hund, men de siste gangene har det gått bedre. Gabi er veldig avhengig av mine andre hunder, så når hun kommer bort fra dem kjenner hun seg veldig usikker. Derfor har jeg hatt Joy med de 2 siste gangene. Jeg går litt med de sammen i håp om at Gabi skal smittes av Joys entusiasme. Når Gabi har blitt litt husvarm, har jeg satt Joy i bur og bare gått med Gabi. Joy skal få være med en gang eller 2 til, men tanken er å trappe langsomt ned på støtten fra Joy. Og konklusjonen er: Min neste valp skal få mye mer alenetid som ung - jeg har bare meg selv å takke for Gabis usikkerhet. Forhåpentligvis har ikke toget helt gått enda.

I tillegg til ringtreninga trener vi agility en dag pr uke. Eller....det er i utgangspunktet meninga at det skal være 1 gang pr uke. Men januar er kald og mørk og jeg har funnet gode grunner for å bli hjemme et par treninger. I går tok vi imidlertid opp tråden igjen og vi hadde en fin trening. Jeg har fått lov å trene både Joy og Gabi på samme gruppe og også der har jeg utnyttet Joys gode påvirkning litt. Jeg trener og leiker med Joy med Gabi springende rundt. Og i løpet av de 2 gangene jeg har gjort dette har Gabi "våknet" og hun slapper mer av i hallen. Jeg trener henne litt aleine også, men tror hun har hatt godt av disse "tulleøktene".

Ellers begynner vi så smått å vente på løpetid nå - både på Chari her hjemme og på Mia som bor hos Randi. Følger de 6 mnd syklus skal de begge løpe i mars, så det er litt tidlig enda. Til Chari har jeg tenkt å bruke Victor og for Mia driver jeg og avklarer lån av hannhund med hennes finske oppdretter Mervi. Dersom alt går etter planen, kommer den finske herren på et lite gjesteopphold her i kennelen i løpet av våren.

Både Chari og Mia ble forøvrig øyelyst i forrige uke - uten anmerkninger. Victor ble øyelyst før jul. Han fikk diagnosen Cornea Dystrofi (uregelmessigheter i hornhinne) pga noen flekker på hornhinnene. Dette er ikke regnet som særlig arvelig og er heller ikke ansett som noen alvorlig "lidelse" (jfr øyelysernes avlsanbefalinger). Jeg har derfor ingen skrupler med å bruke Victor til Chari. Victor venter forøvrig et valpekull i en annen kennel en av de første ukene - vi venter spent på resultatet der!

Ut over det koser vi oss hjemme. Overgangen januar/februar har bydd på noen kalde dager, men ellers har det vært en ganske grei vinter værmessig. Vi har ikke alt for mye snø her, så med litt hjelp fra meg har hundene fått noen "løyper" rundt i hagen.  Gabi er glad i å være ute og hun må gjerne "overtales" til å komme inn igjen. Når snøen hadde satt en stopper for mine faste turveier kjøpte jeg meg et par truger og begynte å gå opp spor. Men jeg hadde såvidt kommet i gang med tråkkinga, så kjørte naboen min opp veiene med traktor. Så nå får trugene hvile til det kommer mer snø eller til jeg eventuelt bestemmer meg for å gå tur et sted uten brøyta eller oppkjørte veier.

Gabi og Joy på farta i snøen. Chari? Nei hun gidder ikke det og vil heller inn i varmen.



Sølv! Sølv! Sølv!

Joy var med på DBHK's lag Micro Partners som tok sølv i norgesmesterskapet for lag i helga. Trenger jeg å si at vi er ganske så lite stolte?

 Micro Partners under premieutdelingen.

Lagleder Grete har laget en fin liten rapport fra Norgesmesterskapet. Her kommer den:

Stemningsrapport fra en lykkelig lagleder 2011 - Etter en triller av en finale, vant vi sølv... ! 

De som representerte DBHK var (i startende rekkefølge): Bente og Wikki, Grete og Caisa, Monique og Jackie, og Tone og Joy.  

Det hele begynte på lørdag 26.11 med innledende runder. Dommeren hadde satt en hoppbane med krav om stor fart - faktisk så høyt krav at bare to av de startende ekvipasjene kom gjennom uten tidsfeil. Vi kom på andre plass av fire kvalifiserte lag med noen tidsfeil og en bane feil. Et godt utgangpunkt for dag to. I tillegg til "vanlige NM nerver", var vi litt ekstra nervøse fordi hverken Tone eller Joy var helt i form, men vi var klare til å gutse! 

I finalen startet vi som lag to, siden vi lå på andre plass. Stemning var god før start, og vi håpet på medalje. Men for å medalje måtte vi få tre gjennom uten disk, og det er ikke bare bare... Bente og Wikki startet, mens Grete og Caisa gjorde seg klare - samtidig som vi så på Bente og WIkki i øyenkroken. Wikki fikk en fin og rask start. Hopp - rør - rør - hopp - og så en fin slalåm inngang. MEN, så løfter Wikki det ene bene. Antagelig har hun har sklidd inn i en av slalåmpinnene og fått litt vondt, men Bente tror ikke det er så galt og har ikke tenkt til å gi seg. Wikki er tross alt en terrier, og dette er NM... MEN II, så blåser dommeren og de må forlate banen. Hjerte til Grete slår litt ekstra, for det betyr at alle vi andre må klare banen uten å diske - og det er ikke lett når det virkelig gjelder. Heldigvis klarer vi alle å fokusere på å gjøre det vi kan. Vi hadde snakket mye om å gutse før start, og nå gjelder det virkelig. Først går Grete og Caisa et knall løp, raskt og uten feil. Så gjør Monique og Jackie det samme! Dette kan holde til medalje. Alt presset ligger på Tone og Joy. Joy får en fin start, så litt "humpete" slalåm, men ingen feil. Ingen feil på mønet heller, men så en vegring på et hopp hinder. Etter pølsa blir det litt ujevnt ved to hopphinder, og vi er så opptatt av ekvipasjen at vi ikke ser om dommeren dømmer vegring eller ikke. Det gjør ikke Tone heller, men hun går videre som om det var vegring nr to og hun ikke kan få flere uten at det blir disk. Tone klarer å konsentrere seg maksimalt. Et par fine hinderpasseringer følger, så balansen med flott felt! Nå er det bare rør og to hopp hinder igjen. Vi tre andre står ved mål og holder pusten... Tone velger en annen løsningen enn oss andre i innspurten, og løper på utsiden av det buede røret. Jeg tenker - vil hun rekke å løpe rundt eller vil Joy komme ut før Tone og ta det siste hopphinderet fra feil side... eller krysse linjen slik at det blir vegring? Men Tone rekker det mesterlig, og får ført Joy rundt nest siste hopphinderet. Så rett over siste hopp hinder, og ja: Vi er tre igjennom! Hele salen jubler. Tone og Joy klarte det også! Vi er tre gjennom, og det betyr medalje.  

Så går det et par lange minutter. Blir det bronsje eller edlere metall...?. Laget før oss, som lå på tredje plass, hadde også fått tre ekvipasjer gjennom, men med en del banefeil. Men ingen av oss visste hvordan det var med evt. tidsfeil. Og så kunngjøres det: Micropartners leder!!! 

Teoretisk sett, kan vi fortsatt vinne, men Stovner har fire topp ekvipasjer på siste lag, og sannsynligheten er liten. Og de klarte det også med god margin. Likevel, er vi alle enige om at vi VANT NM SØLV 2011! 

Gratulerer alle sammen - både til oss fire som gikk finalen, og til dere andre som har vært med på å kvalifisere laget til NM. Og til alle våre treningskammerater, og støttespillere!

Fornøyde lagdeltakere!

Grete nevner litt om min og Joys form. Den var igrunn ganske bra helt fram til innledende runde på lørdag. Relativt tidlig i løpet gled Joy på det glatte teppet og tryna, bokstavelig talt. Jeg så video av løpet etterpå og hun var helt nede i gulvet med forparten/hodet. Etter det gikk farta betydelig ned og jeg måtte "jobbe" henne gjennom banen. Heldigvis kom våre 3 lagkamerater igjennom rimelig greit, så finaleplassen ble sikra. Min form fikk en knekk da jeg kom i mål. Jeg hadde såvidt fått satt bånd på Joy da en kraftig hodepine slo meg helt ut. Det kjentes ut som om hodet skulle sprenges. Jeg er ikke vant med slikt - har jo knapt et snev hodepine i andre sammenhenger, så jeg ble satt litt ut. Og jeg kjente meg temmelig groggy utover lørdagen og også på søndag.

Om det var presset/stresset på stevnet som slo seg ut slik eller om det var andre årsaker, veit jeg ikke. Men lørdagens opplevelser satt nok litt i hodet på både Joy og meg. Ihvertfall Joys ene vegring tror jeg kan tilskrives opplevelsen med det glatte teppet. Jeg forebygget et nytt hodepineanfall ved å ta en Paracet en stund før løpet. Jeg kjente litt trykk i hodet på søndagen også, men ikke noe som kunne sammenlignes med lørdagens opplevelse. Og i gleden over at vi faktisk hadde klart å komme oss igjennom, ble det fort glemt.

Siden jeg nå bare har Joy som aktiv agilityhund (og Gabi i forsiktig opptrening), kan det hende at dette blir siste gangen Joy deltar på dette nivået ihvertfall. Selv om hun har gått bedre løp før, er jeg veldig glad for at vi klarte presset og var med på å berge sølvet. Gode minner å se tilbake på!

Her er vi på vei over nest siste hinder - der våre lagkamerater rett før hadde holdt pusten fordi jeg valgte å løpe rundt røret i bakgrunnen. Jeg kjenner min Joy og veit at hun ikke liker sidebytter rett etter tunnellen med mindre jeg har veldig god klaring til henne. Siden jeg ikke trodde vi hadde flere vegringer å gå på, fant jeg ut at det var tryggest å bare løpe rundt.



Hjelp - hva har jeg gjort?

I bloggen i august sa jeg noe om at 5 hunder var i meste laget for meg, men at planen var å beholde alle hjemme fram til neste års valpekull var avviklet. I løpet av noen få dager nå er imidlerttid dette helt kullkastet. Både Mia og Victor har flyttet ut! Bare på prøve enda, riktig nok, men går alt bra blir de nok værende der.

Gjennom en felles bekjent som visste at jeg før eller siden ville forsøke å finne nye hjem til en eller flere voksne dvergschnauzere fikk jeg kontakt med Randi. Randi kom for å hilse på hundene mine på torsdag og hverken hun eller jeg hadde vel egentlig tenkt at hun skulle ta med seg en hund hjem allerede da. Men hun og Mia fikk fin kontakt og det endte med at Mia ble med henne på et lite prøveopphold. Alle rapporter så langt tilsier at det oppholdet blir langvarig.

Da Randi kom på torsdag hadde hun sin søster Anne med seg. Og jammen sa det klikk der også. Victor og Anne så hverandre dypt inn i øynene og jeg tror man kan snakke om kjærlighet ved første blikk der. Så i dag kom Anne tilbake og hentet Victor med seg hjem.

Selv om jeg ikke hadde tenkt at det skulle skje så raskt, er ikke dette en innfallshandling fra min side. Jeg har sett at Mia ikke helt fant rollen sin i flokken og tror hun vil ha godt av å være alene-hund. Hun bor ikke så langt unna heller, så jeg vil se litt til henne framover. Og hun skal selvfølgelig tilbake hit når det blir aktuelt med valpekull - forhåpentligvis til våren/sommeren.

For Victors del er nok "begrunnelsen" for omplassering mye mer sammensatt og ikke helt problemfri reint følelsesmessig for meg. Victor er pr nå den mest talentfulle agilityhunden jeg har hatt. Han er rask og går godt fram på hindrene, kombinert med at han er styrbar. Når han er trygg! Og det er han stort sett desverre bare på de faste treningene med kjente hunder rundt seg - og ikke alltid da heller. Han ble jo 4 år nå i høst og jeg har jobbet tålmodig med å få han trygg og sikker slik at han kunne ta ut hele sitt potensiale, men etter mange opp- og nedturer har jeg resignert. Jeg hadde derfor allerede bestemt meg for at han ikke skulle startes i konkuranser igjen, men at vi skulle fortsette treningen på hobby-nivå til jeg fant en bedre løsning for han. Men ikke hadde jeg tenkt at det skulle gå så fort!

Victor flytter litt lengre bort enn Mia, men jeg kommer sikkert til å se han fra tid til annen fortsatt. Selv om Randi og Anne er godt kjent med schnauzere fra tidligere, trenger de nok litt hjelp og bistand med pelsstellet. Jeg vil også beholde avlsrett på Victor, selv om jeg ikke tror at han vil være aktuell for så mange kull. Jeg har selv tenkt å benytte han på Chari til våren, men om det blir noe mer enn det får tiden vise. Og for de som lurer: Jeg tror hans "traumer" skyldes manglende miljøtrening og en del uheldige hendelser og at det i liten grad er arvelige egenskaper. Han er nemlig ganske spesifikk når det gjedler hva han er redd for. Ovenfor mennesker, for eksempel, er han åpen, trygg og tillitsfull....og 100% til å stole på! Hadde han hatt en mental brist reint genetisk, hadde nok det slått ut mer "all round".

Jeg må nok innrømme at jeg kjenner meg litt "blåst" i kveld og lurer på om jeg har gjort det rette. For hundene! Jeg har omplassert hunder før, og det har gått vedlig bra. Jeg er overbevist om at de har fått det minst like godt i sine nye hjem som det de har hatt det hos meg. Det er et stadig tilbakevendene dilemma å være oppdretter i liten skala - det blir fort litt for mange hunder. Reint prinsippielt mener jeg absolutt at hunder ikke skal være "bruk og kast" gjenstander, men jeg kan jo se at det kan virke litt slik når jeg stadig sender hunder fra meg samtidig som jeg beholder valper fra kull jeg har.

Jeg er nok i en liten sorgprosess, tror jeg. Både over å sende bort 2 hunder jeg er glad i og kanskje spesielt i forhold til de tapte "victory dreams" med Victor (hans kennelnavn er Victory Dreams z Sardanu).

For å bøte litt på uroen i dag, tok jeg med meg jentene på en real skautur. Til Sirikirke (som ikke er noen kirke, men den høyeste toppen på Mjøndalsskauen)! Ganske bløtt i marka, men ellers et deilig vær. Vi dro oppover på ettermiddagen - vår faste turtid, så vi fikk nesten med oss solnedgangen på Sirikirke. Jeg våget ikke å vente helt til sola var nede, for jeg trengte litt dagslys for "nedstigningen" i bratt, sleipt terreng. 

 På toppen!

 Joy, Gabi og Chari posterer på den store steinen.

 Gabi på leit etter spennende skatter - med utsikt mot Eikeren.

Solnedgang på Sirikirke.

Joy har forresten kommet seg veldig bra etter operasjonen. Til uka starter vi på igjen med agilitytrening og vi skal forsøke å trene litt intensivt nå fram mot NM på Dogs4 All. Joy skal nemlig også i år starte på lag for DBHK i NM.

Før vi kommer så langt skal Mia og Gabi en ny tur i utstillingsringen - på Kongsberg. Da er også Gabis bror Kompis påmeldt. Det blir morsomt å stille de to ungdommene samtidig, selv om det bare er på "ufarlig" valpeshow.

Joy snart i full fart igjen - håper jeg!

Joy har de siste 2 - 3 åra slitt en del i forbindelse med løpetid. Den har vart usedvanlig lenge, 4 - 5 uker, og hun har virket ute av slag i forbindelse med løpetiden. Ved siste løpetid (i mai/juni) syntes jeg formen virka så dårlig at jeg tok henne med til veterinæren. Det ble tatt både ultralyd og blodprøve uten at de fant noe galt.

Jeg har i ettertid gått og tenkt at det kanskje ville være best for Joy om hun ble sterilisert.  I såfall burde inngrepet foretas midt mellom to løpetider - når hun er på det mest stabile hormonelt. Veterinæren mente også at dette kunne være en god løsning. Men jeg hadde vondt for å bestemme meg, må jeg si. Jeg vil så gjerne beholde Joy som den energiske, vitale og livsglade hunden hun har vært. Og jeg vil gjerne også beholde henne som sjef i flokken her. Det er en viss fare for at hennes vitalitet og prosisjon kan bli påvirka når hormonproduksjonen blir endret.

Etter å ha vurdert fram og tilbake til det nesten var for seint i denne runden, ble inngrepet foretatt på torsdag. Jeg holdt på å ombestemme meg helt fram til jeg sto med Joy på veterinærkontoret. Det var ikke de vanlige veterinærene jeg kjenner som foretok inngrepet, men jeg ble forsiktet om at det var en dyktig dame og hun fikk ihvertfall meg til å føle meg trygg.

Vi hadde time kl 15.00 og kl 18.00 kunne jeg reise ned igjen og hente en heller groggy Joy. Vetrinæren kunne fortelle at de hadde funnet en stor syste på den ene eggstokken hennes og en delvis sammenvoksing på den andre - muligens som følge av keisersnittet hun hadde for noen år siden. Det var en stor lettelse å høre at det var et såvidt tungt medisinsk grunnlag for å foreta inngrepet. Jeg hadde altså valgt den rette løsningen for Joys velferd.

Dagene etter inngrepet har gått ganske greit. Joy hadde på seg en body når jeg hentet henne på veterinærkontoret. Den dekker arret og gjør at hun ikke får klødd eller slikket på det. Hun slipper skjerm og andre dumme inretninger. På fredag fikk hun være med på jobb slik at jeg kunne ha henne litt under observasjon og nå i helga har vi holdt oss helt i ro her hjemme.

 Joy med beskyttende body på.

 Joy liker å sitte i sola når den skinner inn av vinduet.

Jeg fikk resept på smertestillende til henne av veterinæren - Metacam. Det så ut til å funke greit et par dager, men natt til i dag har hun kastet opp flere ganger. På pakningsvedlegget kan jeg lese at nettopp dette er en av bivirkningene på denne medisinen. I dag har hun derfor ikke fått noe smertestillende. Foreløpig ser det greit ut, men jeg følger med på utviklingen. Vi får ta en kontroll hos veterinæren i morgen dersom det virker som om hun har vondt og/eller hun fortsatt ikke beholder maten.

Ut over problemene med oppkast, ser alt ut til å gå rette veien. Såret gror fint og Joy tar det hele med ro og verdighet.

Såret gror fint! Det er litt rødflammete i huden, men helt tørt og det er ikke hovent.

Det er mange eksempler på at steriliserte tisper får en ny vår - at de nesten blir som valper igjen etter sterilisering. Spesielt dersom de har slitt med livmorbetennelser og annen ugreie i forbindelse med løpetid. Så nå krysser jeg fingrene for at dette også skjer med Joy. Jeg vil så gjerne ha godjenta mi i full fres!


En liten oppdatering mandag ettermiddag:

Joy har vært til kontroll i dag og alt som har med operasjonen å gjøre ser veldig bra ut. Oppkastproblemene er høyst sannsynlig bivirkninger av medisinen. Nå ser det ut som om hun klarer seg godt uten smertestillende, så da håper jeg hun snart også kan spise vanlig mat. Det siste døgnet har hun fått litt "energisuppe" - et spesialfor fra RC for hunder under rekonvalens. Det ser ut som om hun beholder den maten og i ettermiddag har jeg blandet inn littegrann oppbløtt tørrfor. Vi tar det pent og pyntelig med små porsjoner en tid nå.

Gabi og Mia på utstilling

Helga har blitt brukt til hundeutstilling - Gabi har debutert i valperingen og Mia i Åpen klasse.

På lørdag var det Norsk Dobermannklubb som var arrangør og dommer var Bojan Matakovic.

Gabi var først ut og selv om hun ikke hadde veldig lyst til å bevege seg på det litt glatte gulvet, fikk vi en fin kritikk. Det var bare 2 valper og Gabi endte som BIR valp.

 Gabis debut i valperingen.

Etter vel overstått runde i valperingen var det Mias tur. Hun var litt mer med på notene i forhold til forrige runde på utstilling, og jammen endte hun ikke som beste tispe med Cert og det hele. Vi ble til slutt BIM, noe som var helt OK og bedre enn jeg hadde forventet.

Siden vi hadde seint frammøte denne dagen, ble vi igjen for å få med oss gruppefinalen for valper også. Etter nesten ikke å ville bevege seg i det hele tatt, gikk det bedre med selve visningen i gruppa. Vi ble imidlertid takket av uten å oppnå noen plassering. Fin trening for Gabi likevel!

På søndag var det Norsk Pincher klubb som var attangør og dommer denne dagen var Petter Fodstad.

Denne dagen var Gabi eneste valp, så vi var jo så og si sikret BIR Valp. Gabi var litt mer villig til å bevege seg  og jeg tror dommeren likte Gabi godt. Siden det også var dommerelev der, ble Gabi sjekket og undersøkt etter alle kunstens regler - noe hun taklet fint. En bra trening, dette her!



 Gabi foran dommerbordet - i god positur!

Om dommeren likte Gabi, så likte han ikke tante Mia. Hun fikk en gul sløyfe denne dagen og det er jo ikke så bra. Litt rart, for kritikken var slett ikke så dårlig. Men så viste hun med hele seg at hun absolutt kunne tenke seg bedre ting å gjøre enn å tråkke rundt i en utstillingsring  og en hund som ikke trives i ringen viser seg jo ikke godt fram, heller.

Mia på utstilling - en smule uvillig.

Vi camperte begge dagene sammen med Vidar Mollerud fra Kennel Vikamo. Han stilte den andre valpen på lørdag og Chiwas begge dagene. Chiwas endte vel med "flat rød" begge dager, tror jeg. Jeg synes den hunden har utviklet seg bra og han er fra interessante linjer. Han står på lista over aktuelle hanner som kan brukes på jentene her, så vi ønsker han lykke til videre.

Vi var ferdig i ringen før kl 10.00 på søndagen og det frista ikke mye å være igjen til gruppefinalen denne dagen. Med 3 hunder hjemme er det ikke helt greit at dagen blir for lang og jeg frykta litt trafikkproblemer inn mot Oslo lenger utpå ettermiddagen. Vi reiste derfor hjem ganske raskt og kunne heller legge inn en god tur på skauen med alle hundene i lett duskregn. Deilig forfriskende etter oppholdet i en overfylt idrettshall.

Høsten er agilitytid!

Siden jeg stort sett de siste åra har hatt valpekull på våren, har det etter hvert blitt høsten som er min mest aktive agilitytid - ihvertfall når det gjelder konkurranser. Så også denne høsten....og da må man vel bare regne med at noen av stevnene blir heller fuktige.

Siden forrige oppdatering har jeg vært på 3 offisielle stevner og et uoffisielt. Og resultatene og innsatsen har vært en smule opp og ned.

Joy har gått en del fine løp, stabil som hun er. Men det går ikke så veldig fort, så vi pådrar oss som regel noen tidsfeil. Det beste resultatet individuelt var vel 3. plassen i agility i Askim forrige helg. Dessuten har hun gjort hederlig innsats på laget, og hun har nå de nappa hun trenger for å stille på lag for DBHK i Norgesmesterskapet. Men klubben har flere gode ekvipasjer i år, så det er pr nå usikkert om Joy faktisk skal starte der (og så må jo laget bli tatt ut til NM, men det tror jeg skal gå bra).

 På seierspallen i Indre Østfold!

Victor har vist bedre takter innimellom og vi fikk vel faktisk en 4. plass i Oslo i starten av september. Men deretter har det bare gått nedover igjen og jeg har vel begynt å miste trua på at jeg skal kunne få han til å fungere ordentlig på konkurranser. Vi får se, men jeg må vel snart bestemme meg.......

I dag har vi vært på LYBRAG cup - en uoffisiell tevling mellom Hønefoss, Hokksund og Drammens brukshundklubb. Der er det konkuranser i både lydighet, bruks og agility, men jeg har da altså starta i agility. Victor likte seg ikke på Gamle Horne skole i dag og måtte lokkes/dyttes gjennom banene. Joy likte seg til gjengjeld vedlig godt og vant både åpen klasse hopp og agility - små hunder. Og jammen hadde vi ikke noen bra resultater fra den 1. av de 3 rundene også, så hun vant i tillegg klassen sin sammenlagt. Og Drammens brukshundklubb vant pokalen for 2. året på rad.

 DBHK med sammenlagtvinnere i alle de 3 størrelsesklassene - Matilde m/Changs, Mette m/Lakota og så Joy og meg.

Gabi var selvfølgelig med på stevnet i dag og hun liker seg bedre og bedre på slike plasser. Hun hilser litt forsiktig når hun får nærkontakt med andre hunder, men kjefter gjerne litt på dem på avstand dersom hun ser noe hun mener bør påtales. Og som mine andre hunder: Det å få hilse på mennekene der er bare stas. Av og til kan man også finne seg et fang å sitte på  eller tigge til seg en liten godbit.



 Gabi hilser på Changs.

 ...og har slått seg til ro på fanget til Unni.

Nå blir det en liten pause fra agilityringen. Neste helg er det duka for sesongens første innedørsstevne - Norway Open - men jeg har valgt utstilling i stedenfor agility den helga. NO finner sted på Kongsvinger, og våre klubbkamerater skal overnatte der. Med 5 hunder blir det litt trasig å overnatte på hotell og jeg fant ut at litt utstilling kunne være et greit alternativ. Det er ikke så lange dager, og det gjør det enklere å kjøre fram og tilbake - selv om det er et stykke vei til Letohallen på Eidsvoll også.

Mia skal debutere i Åpen klasse og Gabi debuterer i valperingen. Det blir spennende!

Her hjemme går dagene med små og store aktiviteter og "prosjekter". Ny inngangsdør er på plass, men mangler foreløpig lister. Tror det blir bra når listene kommer på plass og ikke minst holder den nye døra bedre på varmen til vinteren.

Flere soppturer har det også blitt og som følge av meget rikelige forekomster av sopp, er en del nye oppskrifter prøvd ut. Her er det pai m/ skogsopp og kylling. Deilig!