søndag 30. oktober 2011

Hjelp - hva har jeg gjort?

I bloggen i august sa jeg noe om at 5 hunder var i meste laget for meg, men at planen var å beholde alle hjemme fram til neste års valpekull var avviklet. I løpet av noen få dager nå er imidlerttid dette helt kullkastet. Både Mia og Victor har flyttet ut! Bare på prøve enda, riktig nok, men går alt bra blir de nok værende der.

Gjennom en felles bekjent som visste at jeg før eller siden ville forsøke å finne nye hjem til en eller flere voksne dvergschnauzere fikk jeg kontakt med Randi. Randi kom for å hilse på hundene mine på torsdag og hverken hun eller jeg hadde vel egentlig tenkt at hun skulle ta med seg en hund hjem allerede da. Men hun og Mia fikk fin kontakt og det endte med at Mia ble med henne på et lite prøveopphold. Alle rapporter så langt tilsier at det oppholdet blir langvarig.

Da Randi kom på torsdag hadde hun sin søster Anne med seg. Og jammen sa det klikk der også. Victor og Anne så hverandre dypt inn i øynene og jeg tror man kan snakke om kjærlighet ved første blikk der. Så i dag kom Anne tilbake og hentet Victor med seg hjem.


Selv om jeg ikke hadde tenkt at det skulle skje så raskt, er ikke dette en innfallshandling fra min side. Jeg har sett at Mia ikke helt fant rollen sin i flokken og tror hun vil ha godt av å være alene-hund. Hun bor ikke så langt unna heller, så jeg vil se litt til henne framover. Og hun skal selvfølgelig tilbake hit når det blir aktuelt med valpekull - forhåpentligvis til våren/sommeren.


For Victors del er nok "begrunnelsen" for omplassering mye mer sammensatt og ikke helt problemfri reint følelsesmessig for meg. Victor er pr nå den mest talentfulle agilityhunden jeg har hatt. Han er rask og går godt fram på hindrene, kombinert med at han er styrbar. Når han er trygg! Og det er han stort sett desverre bare på de faste treningene med kjente hunder rundt seg - og ikke alltid da heller. Han ble jo 4 år nå i høst og jeg har jobbet tålmodig med å få han trygg og sikker slik at han kunne ta ut hele sitt potensiale, men etter mange opp- og nedturer har jeg resignert. Jeg hadde derfor allerede bestemt meg for at han ikke skulle startes i konkuranser igjen, men at vi skulle fortsette treningen på hobby-nivå til jeg fant en bedre løsning for han. Men ikke hadde jeg tenkt at det skulle gå så fort!


Victor flytter litt lengre bort enn Mia, men jeg kommer sikkert til å se han fra tid til annen fortsatt. Selv om Randi og Anne er godt kjent med schnauzere fra tidligere, trenger de nok litt hjelp og bistand med pelsstellet. Jeg vil også beholde avlsrett på Victor, selv om jeg ikke tror at han vil være aktuell for så mange kull. Jeg har selv tenkt å benytte han på Chari til våren, men om det blir noe mer enn det får tiden vise. Og for de som lurer: Jeg tror hans "traumer" skyldes manglende miljøtrening og en del uheldige hendelser og at det i liten grad er arvelige egenskaper. Han er nemlig ganske spesifikk når det gjedler hva han er redd for. Ovenfor mennesker, for eksempel, er han åpen, trygg og tillitsfull....og 100% til å stole på! Hadde han hatt en mental brist reint genetisk, hadde nok det slått ut mer "all round".

Jeg må nok innrømme at jeg kjenner meg litt "blåst" i kveld og lurer på om jeg har gjort det rette. For hundene! Jeg har omplassert hunder før, og det har gått vedlig bra. Jeg er overbevist om at de har fått det minst like godt i sine nye hjem som det de har hatt det hos meg. Det er et stadig tilbakevendene dilemma å være oppdretter i liten skala - det blir fort litt for mange hunder. Reint prinsippielt mener jeg absolutt at hunder ikke skal være "bruk og kast" gjenstander, men jeg kan jo se at det kan virke litt slik når jeg stadig sender hunder fra meg samtidig som jeg beholder valper fra kull jeg har.

Jeg er nok i en liten sorgprosess, tror jeg. Både over å sende bort 2 hunder jeg er glad i og kanskje spesielt i forhold til de tapte "victory dreams" med Victor (hans kennelnavn er Victory Dreams z Sardanu).

For å bøte litt på uroen i dag, tok jeg med meg jentene på en real skautur. Til Sirikirke (som ikke er noen kirke, men den høyeste toppen på Mjøndalsskauen)! Ganske bløtt i marka, men ellers et deilig vær. Vi dro oppover på ettermiddagen - vår faste turtid, så vi fikk nesten med oss solnedgangen på Sirikirke. Jeg våget ikke å vente helt til sola var nede, for jeg trengte litt dagslys for "nedstigningen" i bratt, sleipt terreng. 


 På toppen!


 Joy, Gabi og Chari posterer på den store steinen.


 Gabi på leit etter spennende skatter - med utsikt mot Eikeren.

Solnedgang på Sirikirke.


Joy har forresten kommet seg veldig bra etter operasjonen. Til uka starter vi på igjen med agilitytrening og vi skal forsøke å trene litt intensivt nå fram mot NM på Dogs4 All. Joy skal nemlig også i år starte på lag for DBHK i NM.

Før vi kommer så langt skal Mia og Gabi en ny tur i utstillingsringen - på Kongsberg. Da er også Gabis bror Kompis påmeldt. Det blir morsomt å stille de to ungdommene samtidig, selv om det bare er på "ufarlig" valpeshow.

søndag 9. oktober 2011

Joy snart i full fart igjen - håper jeg!

Joy har de siste 2 - 3 åra slitt en del i forbindelse med løpetid. Den har vart usedvanlig lenge, 4 - 5 uker, og hun har virket ute av slag i forbindelse med løpetiden. Ved siste løpetid (i mai/juni) syntes jeg formen virka så dårlig at jeg tok henne med til veterinæren. Det ble tatt både ultralyd og blodprøve uten at de fant noe galt.

Jeg har i ettertid gått og tenkt at det kanskje ville være best for Joy om hun ble sterilisert.  I såfall burde inngrepet foretas midt mellom to løpetider - når hun er på det mest stabile hormonelt. Veterinæren mente også at dette kunne være en god løsning. Men jeg hadde vondt for å bestemme meg, må jeg si. Jeg vil så gjerne beholde Joy som den energiske, vitale og livsglade hunden hun har vært. Og jeg vil gjerne også beholde henne som sjef i flokken her. Det er en viss fare for at hennes vitalitet og prosisjon kan bli påvirka når hormonproduksjonen blir endret.

Etter å ha vurdert fram og tilbake til det nesten var for seint i denne runden, ble inngrepet foretatt på torsdag. Jeg holdt på å ombestemme meg helt fram til jeg sto med Joy på veterinærkontoret. Det var ikke de vanlige veterinærene jeg kjenner som foretok inngrepet, men jeg ble forsiktet om at det var en dyktig dame og hun fikk ihvertfall meg til å føle meg trygg.

Vi hadde time kl 15.00 og kl 18.00 kunne jeg reise ned igjen og hente en heller groggy Joy. Vetrinæren kunne fortelle at de hadde funnet en stor syste på den ene eggstokken hennes og en delvis sammenvoksing på den andre - muligens som følge av keisersnittet hun hadde for noen år siden. Det var en stor lettelse å høre at det var et såvidt tungt medisinsk grunnlag for å foreta inngrepet. Jeg hadde altså valgt den rette løsningen for Joys velferd.

Dagene etter inngrepet har gått ganske greit. Joy hadde på seg en body når jeg hentet henne på veterinærkontoret. Den dekker arret og gjør at hun ikke får klødd eller slikket på det. Hun slipper skjerm og andre dumme inretninger. På fredag fikk hun være med på jobb slik at jeg kunne ha henne litt under observasjon og nå i helga har vi holdt oss helt i ro her hjemme.


 Joy med beskyttende body på.


 Joy liker å sitte i sola når den skinner inn av vinduet.


Jeg fikk resept på smertestillende til henne av veterinæren - Metacam. Det så ut til å funke greit et par dager, men natt til i dag har hun kastet opp flere ganger. På pakningsvedlegget kan jeg lese at nettopp dette er en av bivirkningene på denne medisinen. I dag har hun derfor ikke fått noe smertestillende. Foreløpig ser det greit ut, men jeg følger med på utviklingen. Vi får ta en kontroll hos veterinæren i morgen dersom det virker som om hun har vondt og/eller hun fortsatt ikke beholder maten.

Ut over problemene med oppkast, ser alt ut til å gå rette veien. Såret gror fint og Joy tar det hele med ro og verdighet.

Såret gror fint! Det er litt rødflammete i huden, men helt tørt og det er ikke hovent.


Det er mange eksempler på at steriliserte tisper får en ny vår - at de nesten blir som valper igjen etter sterilisering. Spesielt dersom de har slitt med livmorbetennelser og annen ugreie i forbindelse med løpetid. Så nå krysser jeg fingrene for at dette også skjer med Joy. Jeg vil så gjerne ha godjenta mi i full fres!


En liten oppdatering mandag ettermiddag:

Joy har vært til kontroll i dag og alt som har med operasjonen å gjøre ser veldig bra ut. Oppkastproblemene er høyst sannsynlig bivirkninger av medisinen. Nå ser det ut som om hun klarer seg godt uten smertestillende, så da håper jeg hun snart også kan spise vanlig mat. Det siste døgnet har hun fått litt "energisuppe" - et spesialfor fra RC for hunder under rekonvalens. Det ser ut som om hun beholder den maten og i ettermiddag har jeg blandet inn littegrann oppbløtt tørrfor. Vi tar det pent og pyntelig med små porsjoner en tid nå.

mandag 3. oktober 2011

Gabi og Mia på utstilling

Helga har blitt brukt til hundeutstilling - Gabi har debutert i valperingen og Mia i Åpen klasse.


På lørdag var det Norsk Dobermannklubb som var arrangør og dommer var Bojan Matakovic.


Gabi var først ut og selv om hun ikke hadde veldig lyst til å bevege seg på det litt glatte gulvet, fikk vi en fin kritikk. Det var bare 2 valper og Gabi endte som BIR valp.



 Gabis debut i valperingen.


Etter vel overstått runde i valperingen var det Mias tur. Hun var litt mer med på notene i forhold til forrige runde på utstilling, og jammen endte hun ikke som beste tispe med Cert og det hele. Vi ble til slutt BIM, noe som var helt OK og bedre enn jeg hadde forventet.

Siden vi hadde seint frammøte denne dagen, ble vi igjen for å få med oss gruppefinalen for valper også. Etter nesten ikke å ville bevege seg i det hele tatt, gikk det bedre med selve visningen i gruppa. Vi ble imidlertid takket av uten å oppnå noen plassering. Fin trening for Gabi likevel!

På søndag var det Norsk Pincher klubb som var attangør og dommer denne dagen var Petter Fodstad.
Denne dagen var Gabi eneste valp, så vi var jo så og si sikret BIR Valp. Gabi var litt mer villig til å bevege seg  og jeg tror dommeren likte Gabi godt. Siden det også var dommerelev der, ble Gabi sjekket og undersøkt etter alle kunstens regler - noe hun taklet fint. En bra trening, dette her!


 Gabi foran dommerbordet - i god positur!

Om dommeren likte Gabi, så likte han ikke tante Mia. Hun fikk en gul sløyfe denne dagen og det er jo ikke så bra. Litt rart, for kritikken var slett ikke så dårlig. Men så viste hun med hele seg at hun absolutt kunne tenke seg bedre ting å gjøre enn å tråkke rundt i en utstillingsring  og en hund som ikke trives i ringen viser seg jo ikke godt fram, heller.

Mia på utstilling - en smule uvillig.

Vi camperte begge dagene sammen med Vidar Mollerud fra Kennel Vikamo. Han stilte den andre valpen på lørdag og Chiwas begge dagene. Chiwas endte vel med "flat rød" begge dager, tror jeg. Jeg synes den hunden har utviklet seg bra og han er fra interessante linjer. Han står på lista over aktuelle hanner som kan brukes på jentene her, så vi ønsker han lykke til videre.

Vi var ferdig i ringen før kl 10.00 på søndagen og det frista ikke mye å være igjen til gruppefinalen denne dagen. Med 3 hunder hjemme er det ikke helt greit at dagen blir for lang og jeg frykta litt trafikkproblemer inn mot Oslo lenger utpå ettermiddagen. Vi reiste derfor hjem ganske raskt og kunne heller legge inn en god tur på skauen med alle hundene i lett duskregn. Deilig forfriskende etter oppholdet i en overfylt idrettshall.