Sommer og ventetid!

Ny norsk utstillingschampion: Gabriela von Dunkel

 

Så er altså championatet til Gabi i boks. Siden hun bare manglet et lite cert etter fylte 2 år, var jeg rimelig sikker på at det skulle gå greit. Men jeg hadde tatt høyde for at det kunne bli noen utstillinger ut over sommeren. I første omgang meldte jeg på 2 stk: NKK Drammen 01.06 og Sandefjord 08.06. I Drammen var det litt for tøff konkurranse for oss. Gabi fikk bedømmelsen Excellent, men heller ikke noe mer. I Sandefjord var det færre deltakere og dommeren likte Gabi godt. Hun ble beste tispe og BIM (best i motsatt kjønn) og Certet var et faktum. Dommer for dagen var Malgorzata Supronowick. For ikke lenge siden fikk jeg beskjed om at søknaden om championat var godkjent av NKK også, så nå kan hun med rette smykke seg med tittelen NUCH.

 

Nå på forsommeren begynte det også å dra seg mot løpetid på både de 3 hjemmeboende tispene og på Mia som bor hos forvert. Jeg var litt spent på timinga, siden jeg var påmeldt et agilitykurs i Sverige med Zia og ikke hadde tenkt at jeg skulle ta med meg de 2 andre tispene dit. Gabi hadde jeg forøvrig heller ikke planer om å pare før championatet var i boks.

 

Men alt la seg veldig bra til rette. Zia var først ut med løpetid. Hun er jo bare teenåringen enda og skulle jo slett ikke pares. Men det klaffet helt fint at hun akkurat ble ferdig med løpetiden før vi reiste til Sverige. 2 uker seinere var Chari og Gabi i gang med bare en dags mellomrom. Jeg hadde en plan med oppfølging på veterinærhøyskolen denne gangen. Da skal man helst starte på dag 10 i løpetia med en blodprøve. På dag 10 ville jeg være i Sverige. Men ved hjelp av en velvillig hundepasser Vanja, lot det seg ordne det også.

 

Her er forløpet av prøver og paringer i kortversjon: Mandag - Vanja tar Chari til lokal vet for blodprøve. Onsdag: prøveresultat klart. Kontakter VHS fra Sverige. Avtaler time på VHS fredag 10.30. Kontakter Victors forvert og gjør avtale om henting fredag morgen. Torsdag kveld: Kjører hjem etter kursslutt kl 17.00, henter Chari og Gabi på veien. Hjemme ca 23.00. Fredag morgen: Kjører til Nøtterøy, henter Victor. Kjører rett til VHS. Prøver tas. Litt tidlig, mener veterinæren. Kjører hjem. Resultatet av blodprøven er klar kl 14.00. Rett tid i morgen, sier vet. Fredag kveld: Gabi står! En helt naturlig paring blir gjennmført i hagen med et godt heng. Lørdag: Ny tur til VHS. Chari blir inseminert. Hjem igjen. Ny paring av Gabi lørdag kveld. Søndag: 3. og siste paring av Gabi. Phu! Man skal ikke ligge på latsia når man er oppdretter!

 

Victor (bak) flankert av sine 2 damer (Chari til høyre, Gabi til venstre).

 

Jeg valgte altså å bruke Victor på begge tispene. Nå var det ikke helt planen at de skulle være klare begge to samtidig, men slik ble det. Victor fikk en travel weekend, men siden Chari ble inseminert, var ikke belastingen på han så alt for stor. Hadde jeg skullet pare en av dem med en annen hannhund, hadde vel tidsskjemaet sprukket.

 

Nå er det bare å vente. I skrivende stund er det ca 2,5 uke siden paring/inseminering. Jeg synes jeg ser tegn på at noe er på gang, spesielt når det gjelder Gabi. Jeg tror hun har startet "rugingen". Chari er jeg mer usikker på, men det er fortsatt håp. Jeg regner med at det blir ultralyd på de begge om et par uker. Det er ingen krise for meg om det "bare" blir 1 kull. Skulle det bli full klaff med 2 kull, må jeg snu meg rundt og etablere noen praktiske løsninger (anskaffelse av ekstra valpekasse/valpebinge), men det skal nok gå. Og så kommer jeg til å forsøke å få litt hjelp i forbindelse med fødselen - ikke helt greit å være aleine hvis de 2 jentene bestemmer seg for å føde samtidig. Når valpene blir eldre, tror jeg bare det er en fordel at de er jevngamle. Da kan de leike sammen og omgås til daglig. Med bare en uke eller to forskjell i alder, ville det fort vekk kunne bli "rått parti". Og dvergschnauzerene får jo som regel ikke så veldig store kull. Større raser, f eks riesenschnauzer, kan fort vekk få både 10 og 12 valper i slengen.

 

 

 

Chari slapper av i sommervarmen på terrassen.

 

 

 ....mens Gabi foretrekker en skyggefull plass på plenen.

 

Mia fikk også løpetid en uke etter de 2 andre tispene, men jeg har ikke forsøkt å pare henne nå. Jeg kunne ikke ta sjangsen på 3 kull nesten samtidig. Jeg blir imidlertid skikkelig skuffa om det ikke blir noen valper her nå - det har vært mange mislykka forsøk både med Chari og Mia. Med Gabi er det jo første forsøk, så jeg krysser fingrene for at problemene ikke fortsetter. Jeg har flere som har ventet lenge på valpeliste og jeg har veldig lyst til å beholde en valp selv - spesielt med Victor som far.

 

Zia og jeg har altså vært på kurs i Sverige - hos Klickerklok/Fanny Gott. Mye grunnlagstrening, blandt annet hoppteknikk, og litt annet handlingssystem enn det jeg har brukt pr nå. Veit ikke nå om jeg vil bruke alt, men veldig greit å utvide horisonten litt uansett.

 

Zia klar for hopptrening. 

 

I spranget - med tunga ute! 

 

Ut av tunnel i godt driv.

 

Jeg var heldig og fikk soveplass i campingvogna til Asbjørg. Den huset Asbjørg, meg, Zia og 5 sheltier. Vi var parkert rett ved banen og kunne bruke vogna som base hele dagen om vi ønsket det. Vi var relativt heldige med været og hadde ikke så stort behov for tak over hodet, men den ene dagen og ikke minst natta var vogna god å ha.

 

 Morgenstund i campingvogn. Her hadde matmor Asbjørg stått opp før hundene var helt klare. De bytta bare seng for anledningen.

 

Zia vil sikre seg at hun får bli med hjem igen - ferdig pakka!

 

Etter intensive dager med kurs er det deilig å kunne slappe av i egen hage.

 

 

Vel hjemme igjen og tilbake til hverdagen. Vi nyter sommeren i hagen, på trening (agility + utstilling) og på turer. Neste milepel blir ultralyd på Chari og Gabi i slutten av juli. Så er Zia påmeldt sin første utstilling i offisiell klasse 10. august (terrierspesial på Ekeberg). Kompis skal stilles på Bjerke, har jeg tenkt. Etter det: VALPEFØDSEL (tvi, tvi)!

Fortsatt god sommer!

Og sånn går nå dagene!

Huff da - lenge siden forrige oppdatering, nå! Har ingen gode unnskyldninger heller - ut over at våren har vært preget av hverdagsaktiviteter, hjemmeliv og ikke alt for mange store begivenheter. Siden jeg hverken har konkurranseaktiv agilityhund eller voksne hunder som er i utstillingspels for tiden, har det ikke vært så mye resultater å meddele heller. Men en litt regntung maidag passer jo fint til oppdatering av bloggen. Når jeg nå legger i vei, ser jeg jo også at fotografering ikke akkurat er det jeg har brukt mest tid på i vår. Bildene i dag blir derfor et lite "oppsamlingsheat"  fra de siste månedene.

 

Forrige blogginnlegg handla mest om Joy. Meldingene fra Joy's nye hjem tyder på at hun har det svært bra og at hun raskt tilpasset seg livet i en ny familie. Joy har alltid likt barn, så det forundrer meg ikke at hun fort ble "bestevenn" der - god og ha som levende kosedyr til barne-TV'n. Jeg syntes det var veldig tomt her i starten og var på nippet til å ringe for å få Joy hjem igjen, men etter hvert kjenner jeg ikke så mye på det. Det hjelper også at hundene hjemme ser ut til å klare seg veldig bra uten dronning Joy.

 

 

På påske-tur i snøen. For en gangs skyld er alle 3 hjemme-hundene med på samme bilde. Zia og Gabi måler hverandre litt før leiken fortsetter, mens Chari (med rumpa i været) bedriver en av sine yndlingsaktiviteter i snø: Renser barten!

 



Gabi ble nappet ned i starten av mars. Ny pels har latt vente på seg, men nå begynner det å likne på noe. Hun mangler et cert etter fylte 2 år, så planen er å stille henne fram til championatet nå i løpet av sommeren. Det betyr at jeg ikke har tenkt å pare henne nå. Jeg er godt fornøyd med utviklingen hennes - hun har blitt en kompakt voksen tispe med kort rygg og god holdning. Det blir spennende å se om dommerne er enig med meg.

 

På noen av utstillingene skal bror Kompis være med. Han mangler også bare et cert på Championatet, men det er til gjengjeld stor-certet. Det betyr litt mer konkurranse, men vi oppnår ingen ting hvis vi ikke prøver.

Nå får det holde med bare brasse-bilder, mener Chari.

 

Det er Zia som har fått mest oppmerksomhet når det gjelder fotografering. Men da jeg drev og tok noen flere bilder av henne på terrassen kom Chari og satte seg tett inntil henne. Chari satt som en statue mens jeg tok et par bilder. Så tuslet hun tilbake på terrassen og la seg inne ved veggen. Hun syntes nok det var på tide å få med litt barte-hund på bilder også. Jeg skal prøve å skjerpe meg, Chari!

 

Jeg tror det er Chari som har overtatt leder-jobben her hjemme. Hun er ikke akkurat den tøffeste lederen, men ser heller ikke ut til å ha noe i mot jobben. Det blir spennende å se om dette får noe utslag på brunsten hennes nå - løpetid ventes om ikke lenge. Jeg kommer til å følge henne tett opp via Veterinærhøgskolen under for-brunsten, så det er bare å krysse fingrene. Vil gå tilbake til Victor igjen når det gjelder hannhund - jeg ønsker meg veldig et avkom etter den flotte gutten min og tror at en match med Chari vil bli bra.

 

Mia har jeg også tenkt å prøve å få valper på en siste gang. Hun har fått litt angst for veterinæren, så jeg har ikke tenkt å utsette henne for noe testing. Det får bli etter naturmetoden......eller så blir det ingen ting! Jeg venter på klarsignal fra eieren til den hannhunden jeg forsøkte sist - gode, gamle Lord.

 

 

Zia BIR Valp i Mjøndalshallen 10.03.13. 4. BIG.

 

 Og så lille Zia, da! Hun er fortsatt midtpunktet i heimen og kilde til mye glede og moro. Hun blir straks 8 mnd, men har ikke fått løpetid enda. Jeg regner med hun "henger seg på" de andre tispene her når de kommer i løp. I det siste har hun spist bedre også, så hun har lagt seg litt ut og begynner å få kontroll på "armer og bein". Hun deltok på sitt første valpeshow i begynnelsen av mars og ble BIR og 4. best i gruppa. Men så var hun eneste brasse, altså! Zia er liten og spe og sikkert relativt sein i sin utvikling. Jeg har det derfor ikke så travelt med å stille henne. Men jeg har tenkt å ta henne med på et par utstillinger i løpet av sommeren - greit med litt ringtrening også.

 

Annen type trening får hun rikelig med. Hun er nemlig veldig takknemlig å trene med - ivrig og positiv som hun er. Vi har sluttført online valpekurset med Silvia Trkmann og er nå i gang med Agility Foundation (agility grunnlagstrening).

En av Zia's glansnumre: Dribling av stor ball! Vippeputa i bakgrunnen er hun også blitt riktig dreven på. Kroppsbevisthet og kroppskontroll er viktige ingredienser både i valpekurset og i Agility Foundation.

 

Vi er noen flere med unghunder i DBHK, så vi har laget en egen Foundationgruppe som møtes til felles trening. Zia er litt "av og på" avhengig av "miljøet" på banen, men når hun slipper seg litt løs har hun absolutt farta inne. I går trena vi i regnevær og det var vel ikke akkurat det hun likte best, men vi fikk det sånn nogen lunde til, da også.

 

Når vi ikke reiser bort på trening, har vi brukt terreng og noen enkle treningshindre her hjemme i hagan. Med litt kreativitet har det blitt noen fine kombinasjoner. Her er det jo heller ikke så mange forstyrrelser og Zia "kvitterer" med en fart og arbeidsvilje som bare tar pusten fra meg. Det lover godt!

 

Zia og jeg på kurs i Rally lydighet.

 

Med den arbeidsviljen (og aktiviseringsbehovet) som Zia viser, tenkte jeg at det kunne være greit å ha en tilleggsaktivitet til agility'en og valget falt på Rally Lydighet. Rally er litt "løsere i snippen" enn vanlig lydighet og det passer meg godt. Vi møtte opp på noen treninger i DBHK og siste søndagen i april deltok vi på nybegynnerkurs. Zia ser ut til å trives godt med dette, så vi fortsetter nok på treningene der. Men noen særlige ambisjoner har vi ikke - ut over å ha det morsomt.

 

Planen er å fortsette med Foundation og Rally nå utover fram til sommerferien. I slutten av juni skal vi på 4 dagers kurs i agility i Sverige, og det gleder vi oss til. I juni begynner en utstillingsperiode for Gabi/Kompis og så får Zia også følge med et par ganger i juli/august. Men først på dagsorden kommer et nytt forsøk på å pare Chari og Mia - så fort løpetiden er et faktum, vil det være det som setter dagsorden for 2 - 3 uker framover.

Dronning Joy har abdisert!

Joy har vært den ubestridte lederen i min flokk i alle år siden hun ble voksen. Jeg hadde egentlig tenkt at det skulle forbli slik fram til hun ble naturlig avsatt - Joy hører liksom til i Kennel Dunkel og ikke noe annet sted. Men nå har hun altså flyttet til en ny famile og bosatt seg i Sarpsborg. Hun reiste for en uke siden og rapportene så langt tyder på at hun har funnet seg godt til rette. Foreløpig er det en prøveordning, men hvis det ser ut som om Joy trives i sin nye familie og de trives med henne, blir hun værende. De hundene som er igjen hjemme ser ikke ut til å savne henne nevneverdig. Og jeg? Tja - jeg føler meg slem og kynisk som sender bort dronninga mi. Men det går vel over.

 Dronning Joy er klar for utstilling (ca 2 år på bildet)!

Grunnen til at jeg valgte å sende Joy fra meg er at det kan være hun som er årsaken til fertilitetsproblemene hos meg. I en ulveflokk er det et kjent fenomen at det bare er Alfa-tispa som får skikkelig løpetid og som derved blir paret. De andre tispene i flokken får ikke brunst på samme måten. Dette er ikke vanlig i en hundeflokk, men det kan forekomme. Og jeg finner ingen annen mulig forklaring på hvorfor mine øvrige tisper ikke lar seg pare/blir drektige.

Her kommer Joy's historie:

Joy havnet hos meg litt på grunn av et innfall. Vi var noen oppdrettere på tur til Tsjekkia der vi besøkte en kjent tsjekkisk oppdretter. Vi var på utkikk etter en hannhund for avl og oppdretteren vi besøkte hadde flere aktuelle kull. Vi var desverre litt seint ute, så de beste hannvalpene var allerede bortbestilt. Det ble ingen valp på oss.

Vi fikk imidlertid hilse på en 1 år gammel hannhund som bodde i kennelen. Han var bare herlig. Han var riktig så pen og stilig også, men det som bergtok oss helt var hans charm og livlighet. Han danset foran oss - glad og fornøyd og med full kontakt. Men han var selvfølgelig ikke til salgs.

Vel hjemme i Norge klarte jeg ikke helt å glemme møtet med Cowboy som 1-åringen het. Jeg kjente tydelig den "må ha det, bare må ha det" -følelsen. Og jeg begynte å leite litt på nett på linjer og "familiemedlemmer". Da dukker det ganske raskt opp et nyfødt kull i Polen hos Kennel Hermes. Faren var en helbror av Cowboy'en (fra et tidligere kull). Jeg trengte ikke lange betenkningstiden: Det ble sendt en mail til Polen og prosessen med å importere valp var i gang.

Joy 8 mnd gammel - rett før avreise til Norge.

På den tiden var det ikke helt ukomplisert å importere en hund fra Polen. Den måtte ha godkjent rabiesvaksine og det tok tid. Joy kunne derfor ikke hentes hjem før hun var drøyt 8 mnd gammel. Jeg hadde gitt oppdretteren klare instrukser om nødvendigheten av sosialisering og miljøtrening, men var naturlig nok temmelig spent da jeg dro til Warshawa for å hente henne. Men Joy hadde en positiv innstilling til det meste og tok både oppholdet i storbyen, flyreisa hjem og etableringen hjemme hos meg med stor ro. Jeg hadde fra før dvergschnauzerene Soffi, Lulu og Mike.

Joy viste seg ganske snart å være en utmerket utstillingshund. Hun var kvadratisk bygget med kort rygg og en stram, fin overlinje. Men best av alt: Hun likte seg i ringen og var en ordentlig show-hund. Hun fikk derfor ganske raskt titlene Norsk og Dansk Utstillingschampion og er også innehaver av 2 Cacib. Hadde jeg lagt litt mer arbeid i det, hadde vi nok kunnet oppnå Internasjonalt Championat også.

Joy fikk sitt første kull når hun var drøyt 2 år gammel - hele 7 valper var det i C-kullet. Hun var en utmerket mamma fra første stund av og hadde rikelig med melk til alle 7. Jeg beholdt selv en tispevalp - Chari.

Kull nr 2 - E-kullet - fikk hun 1,5 år etterpå. Også da ble det 7 valper. Denne gangen endte det med et keisersnitt, men Joy satte i gang med stell av valpene nesten før hun hadde våknet ordentlig fra narkosen. Fra dette kullet beholdt jeg Exxi, men hun flyttet til forvert som valp.

Selv med såvidt store kull, har det vært bare fornøyelig å ha Joy som valpemamma. Når valpene var nyfødte, rikket hun seg nesten ikke fra valpekassa. Seinere passet hun på, stelte dem og lekte med dem som en god mamma skal. Hun hadde også en avslappet holdning til at de andre hundene fikk være med valpene og valpekjøpere og andre besøkende ble tatt i mot av en stolt mamma. Men hun var aldri langt unna dersom en valp klynket eller på annet vis uttrykte ubehag. Hun og jeg utviklet et fint samarbeid om stell og pass av valpene. Blandt annet når de skulle inn og ut hjalp Joy til med "gjeting" av dem for å få de til å gå riktig vei.

Joy med 2 dager gamle valper - E-kullet, tror jeg.

Jeg driver oppdrett i liten skala, så jeg hadde ikke store planer for videre avl på Joy. Og etter hvert skjedde det noe rundt løpetiden hennes - den varte i 5 - 6 uker og hun virket i dårlig form. I samråd med veterinær ble livmor og eggstokker fjernet høsten 2011. Det viste seg at hun hadde en stor syste på den ene eggstokken og en innsnevring i den andre. Like greit at det hele ble fjernet!

Joy viste tidlig anlegg for agility, så hun ble raskt den hunden jeg la flest treningstimer ned i. Hun satte pris på treningsøktene og var aldri vanskelig å be. Baller og andre gjenstander har hun aldri vært så interessert i, men godbiter fungerte bra som forsterker for henne. Og etter hvert ble det mange konkurranser på oss. Joy var veldig hindersikker, men farta ble ikke så alt for stor. Hun endte opp som en habil klasse 2 hund, men der kunne hun også slå til med en pallplass på en god dag.

Joy og jeg gikk på lag med våre klubbkamerater i Drammens brukshundklubb gjennom flere år. Og siden Joy hadde få banefeil, var hun en god lag - hund. Der er jo som regel ikke farta så utslagsgivende. Vår lagdeltakelse toppet seg med sølvmedalje i Norgesmesterskapet i 2011. Ikke Joy's beste løp, men hun bidro absolutt til at sølvet havna i Drammen det året.

Norgesmesterskap for lag 2011 - Joy og jeg i farta!

 

.....og vi hedres med sølvmedalje!

Joy pådro seg et prolaps i ryggen våren 2012. Jeg veit ikke hva som skjedde, men hun kan ha sklidd på isen ute. Etter en periode der hun måtte holdes helt i ro, ble hun frisk igjen. Men jeg valgte å avslutte konkurranseaktiviteten i agility med henne og etter det har hun bare fått litt "aktiviseringstrening" på agilitybanen.

Både i forbindelse med agilityen og utstillingskarrieren har Joy og jeg vært mye ute på reise. Vi har vært tilbake i Polen på Verdensutstilling, vi har vært på utstilling i Danmark og Sverige og vi har gått agility fra Trondheim i nord til Stavanger og Kristiansand i sør. Joy har alltid vært ukomplisert å ha med seg på reise- trygg og fin på nye steder. Og litt bortskjemt - på reise er det nemlig lov å sove i senga!

Det var litt av Joys historie - her kommer litt mer om Joy og hennes forhold til de andre hundene hjemme hos meg:

Først av alt: Jeg har aldri sett Joy i slosskap eller i noen annen form for åpen "maktkamp" med hverken andre hunder hjemme hos meg eller hunder vi har truffet ute i hundemiljøet eller "på gata". Joda, hun kan sette en innpåsliten hannhund på plass og hun har også været en god oppdrager på litt vel frekke unghunder. Men alltid kontrollert og "rettferdig". Jeg har derfor alltid ansett henne som en god flokkleder og har egentlig ment at det har vært bra for flokken. Nå er jeg ikke lenger så sikker. Er det noe jeg har oversett? Hvis teorien min stemmer, er det nok sannsynligvis det. Når jeg ser tilbake på "livet i leiren", ser jeg også et vist mønster.

Da Joy kom inn i huset drøyt 8 mnd gammel, bodde Soffi, Mike og Lulu der fra før. Hannhunder og tisper har mer eller mindre separate rangstiger, så i forhold til hannhunder har ting fungert helt greit. Men Joys forhold til Soffi (som var eldst og leder før Joy kom) utviklet seg relativt raskt til å bli en slags stillingskrig. Jeg så aldri noen åpen konflikt, men Soffi endret atferd, trakk seg mer bort og virket utilpass. Jeg hadde uansett skrinlagt videre avlplaner for Soffi, så når det dukket opp en god løsning for for henne, ble hun omplassert og bodde hos Aud og hennes familie fram til hun døde nesten 11 år gammel.

Lulu var i utgangspunktet en ranglav tispe og hun gjorde ikke krav på noen lederposisjon. Man blir vel av og til litt blind på det som skjer i egne rekker, men det var Sonja (som hjalp meg litt med alle Joy's valper) som satte fingeren på det: Lulu virker så trist, sa hun. Etter litt observasjon måtte jeg gi Sonja rett! Lulu virket ikke helt komfortabel. At jeg i tillegg hadde problemer med å få henne paret, sier en del. Lulu ble omplassert og noen tid etter omplasseringen lyktes jeg med å pare henne. Hun nedkom med 3 valper, men den ene var desverre død ved fødsel. Jeg valgte å ikke avle mer på Lulu og hun lever fortsatt i beste velgående hos sin forvert Bjørg. Hun har det veldig bra der.

Neste tispe på rangstigen etter at Lulu flyttet var Chari. Hun var jo Joy's datter fra C-kullet og forholdet mellom mor og datter har alltid vært veldig godt. Jeg har ikke merket noe til at Chari ikke har trivdes (og jeg har etter hvert blitt flinkere til å observere!) hjemme hos meg og med Joy som sjef i flokken. Men å pare Chari har aldri vært lett og i praksis har hun blitt inseminert alle gangene jeg har forsøkt å få henne drektig - totalt 5 ganger. Og kun en av gangene har det blitt resultater av det. Totalt bar hun da 7 valper som sin mor, men 2 døde i en vanskelig fødel og en var ikke helt riktig utviklet.

Jeg ønsket å ha 2 separate tispelinjer og kjøpte derfor Mia fra Kennel Super Play i Finnland høsten 2009. Mia kom hjem til oss bare 10 uker gammel. Hun ble tatt vel i mot av de andre hundene og så langt jeg kunne observere, hadde hun en lykkelig og helt normal valpetid hos meg. Når hun var rundt 1,5 år begynte jeg imidletid å se at noe skjedde. Mia trakk seg mer vekk fra de andre hundene og hun var veldig på vakt når vi var ute på tur. Jeg hadde på det tidspunktet 5 hunder og det syntes jeg var litt mye. Så når jeg via bekjente kom i kontakt med Randi, endte det med at Mia flyttet hjem til henne. De trives riktig så godt i hverandres selskap. Men jeg har pr nå ikke klart å få Mia drektig. Jeg har forsøkt å pare henne på 3 løpetider. En gang ble hun inseminert, men de siste gangene har brunsten vært så svak at jeg ikke har gjort det heller. Selv om det nå er snart halvannet år siden hun flyttet, ser det altså ikke ut som om hun utvikler full brunst. Hun har vært noen små turer innom hos meg siden hun flyttet, men ikke mer enn en to - tre dager av gangen.

Etter at Mia og Victor flyttet har Joy bodd hjemme sammen med Chari og sin datterdatter Gabi (etter Exxi - født i mars 2011). Og siden i november valpen Zia (brasiliansk terrier). Jeg synes jeg har sett litt av den samme utviklingen på Gabi som på Mia. Rundt 1,5 år gammel begynner hun å trekke seg litt tilbake fra de andre hundene. Jeg er ikke sikker, men jeg har en mistanke om at heller ikke Gabi har utviklet full brunst på sine løpetider. Hun har vært for ung til å bli paret pr nå, men fra og med neste løpetid i sommer er det aktuelt.

At problemene viser seg når de unge tispene er rundt 1,5 år gamle er nok ganske naturlig. De går da inn i den siste psykiske modningsfasen og blir helt voksne.

Om det er Joy som dominerer de yngre tispene så mye at de ikke får normal brunst er fortsatt bare en teori, men jeg har fått bekreftet fra veterinærhold at det kan skje. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre ved neste løpetid, men det er aktuelt å foreta en full feritlitetsutredning på ihvertfall en av tispene. Ved de tidligere forsøkene er både Chari og Mia fulgt opp med tester og samvær med hannhunden over lengre tid, så jeg tviler på et årsaken skal være så enkel som "feil tidspunkt". Og det har vært forsøkt med 4 forskjellige hanner - alle med 1 eller flere kull bak seg. Hvis jeg gjør et nytt forsøk, blir det med full oppfølging fra veterinærhøgskolen og reproduksjonsavdelingen der.

Hvis det er Joy som er årsaken, veit jeg heller ikke om det at hun nå har flyttet ut, vil ha noe å si for de tispene som allerede er "skadet". I og med at Mia fortsatt ikke viser noen tydelig brunst, kan det jo se ut som om skaden er varig. Det er det bare tiden som vil vise.

Og hva som skjer med flokken hjemme hos meg er også usikkert. Ingen av de 2 voksne - Chari og Gabi - virker som noen ledertyper, men kanskje de "vokser på" at de nå må ta mer ansvar. Og valpen Zia har tiden foran seg - lykkelig uvitende om eventuelle lederskapsproblemer i framtiden.

Jeg savner Joy. Noen hunder får en litt større plass i hjertet ditt enn de andre og Joy er en av mine hunder som har fått den lille ekstra plassen. Jeg husker alle opplevelsene våre, gleden over å ha gjort det bra i utstilling og agility og ikke minst: Gleden over alle de 14 valpene som har sett dagens lys etter Joy og over det å få følge dem fra unnfangelsen og fram til levering - noen hele livet. Men mest av alt husker jeg Joys personlighet og livsglede - ikke minst uttrykt gjennom hennes karakteristiske Joy-lyd. Men jeg trøster meg med at Joy ikke er død. Hun lever videre i beste velgående og ser ut til å få et godt liv i sin nye familie. Jeg håper de også vil ha glede av henne. Og skulle det ikke gå bra, er hun velkommen tilbake hit. Da får jeg heller finne andre løsninger på fertilitetsproblemene her. Joy fortjener å ha et godt og lykkelig liv!

Joy i hagen - to dager før hun reiste.

Nytt år - ny start! ....og så bråstopp!

Jeg starta å skrive denne bloggen på tirsdag og var i utgangspunktet ganske så optimistisk. Ble ikke helt ferdig på tirsdag, så bloggen ble lagret uten publisering. Onsdag fikk jeg melding fra forverten om at Mia hadde løpetid. Siden vi aldri veit når løpetia hennes starter (hun blør ikke), kasta vi oss rundt. Full action! Randi tok Mia til veterinæren for testing. Jeg kontaktet hannhundeier Mona og etter hvert forvert Bente. Testen viste "litt tidlig", men jeg kjørte likevel til Aurskog/Høland og hentet Lord hjem på onsdag kveld. Torsdag møttes vi i forbindelse med at Mia skulle øyelyses (hun var fri for anmerkninger). Lord var villig og Mia la på halen. Hun var med på notene helt til det avgjørende øyeblikket, men så fikk han sitt pass påskrevet. "Litt tidlig enda", var min konklusjon. Vi forsøkte også flere runder utover på fredagen, men da var heller ikke Lord særlig interessert. Ny test hos veterinær: For seint. Jeg valgte å ikke inseminere, siden Lord også hadde mista interessen.

Dette er jo 3. forsøk nå med både Chari og Mia. Chari ble inseminert, men jeg er ikke optimistisk der heller. Jeg har en mistanke om at ingen av dem faktisk har eggløsning. Det betyr at løpetia blir avbrutt i det de skulle gå inn i brunstperioden. Hvorfor? Jeg har noen teorier, men har ingen klare svar. Men det er litt mistenkelig at det ikke er en tispe med problemer, men to. Og jeg er ikke helt trygg på Gabi heller. Hun har vært for ung til å pare pr nå, men jeg har ikke sett noen tydelig brunst hos henne når hun har hatt løpetid. Første mulige paring av henne blir til sommeren.

Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre nå, men vil undersøke litt hvilke muligheter jeg har for fertilitetsutredning og hva det vil innebære.

Skal Chari bli mamma igjen nå, da tro? Er igrunn ikke særlig optimistisk.

Mine 2 andre hjemmeværende dvergschnauzere - Joy og Gabi - går litt på vent om dagen. Joy har hatt litt problemer med klørne sine. 2 - 3 av dem har vært knudrete og bløte. Det virker også som om det gjør vondt når jeg rører dem. Hun har fått en antibiotikakur hos veterinæren og får nå et tilskudd av Viacutan-olje på maten sin. Ved siste sjekk på søndag så det faktisk ut som om det gror ut nye, harde negler fra neglerota. Jeg håper vi har fått bukt med problemet, men må nok regne med at det tar tid før friske klør er helt utvokst.

På Gabi har jeg latt pelsen gro. Tidligere har jeg rullert pelsen hennes, men jeg har vel innsett at det ikke er optimalt. Derfor skal jeg nappe henne helt ned når pelsen er nappemoden - en gang utpå våren. Når den nye pelsen er på plass, blir det noen runder i utstillingsringen igjen. Hun mangler bare et lite cert etter fylte 2 år på å bli champion, så det er målsettingen nå. Hun blir også trent litt i agility, uten den helt store fresen. Hun har forøvrig blitt øyelyst. Noen feilstilte øyehår og en form for skygge inne i øynene fant de, men ikke noe som påvirker framtidig avl nevneverdig. Hun bør pares med en hann som ikke har feilstilte øyehår og "skyggen" kunne ikke øyelyseren identifisere som noe som påvirket synet. Han regnet heller ikke med at det kom til å endre seg over tid. En av naturens mystiske variasjoner, altså.

At Sonja kommer på besøk er stas! Sonja var Joys gode hjelper når jeg var opptatt med jobb og hun trengte oppfølging med sine 2 X 7 valper (hvorav Chari var en).

Og så Zia da! Min lille blanding av klovn og sprettball! Hun er daglig kilde til glede og smil! Jeg tror bartisene også liker å ha henne i hus selv om de av og til mister litt tålmodigheten med henne - det spørs vel om ikke valpelisensen er i ferd med å gå ut på dato. Men stort sett er det leik og moro. Alle leiker med Zia - Joy også, om ikke så ofte. Og hvis ingen av de andre vil leike, da leiker Zia med seg selv. Gjerne med ballen! Hun tar ballen i munnen og slenger den bortover gulvet med et kast på nakken. Så står hun og vokter den i noen sekunder før hun styrter fram og tar den i munnen. Som ei pil tilbake i hundesenga eller opp på en av krakkene. Så nye kast. Sånn kan hun holde på ganske lenge. Innimellom dribler hun litt med den også. Når hun slår på den med forlabbene, spretter ballen bortover og det er jo veldig festelig.

Zia og Gabi i vennskapelig brytekamp.

....og i heftig dans.

 Alle melketennene er på plass fortsatt.

 Etter masse leik er det greit å hvile beina litt - Joy fungerer som fotskammel.

 ...og som varmeflaske.

Zia er en foretaksom liten valp. Spesielt ivrig er hun etter å komme seg opp i høyden. Jeg må skjerpe meg og skyve stolene helt innunder spisebordet, ellers står hun på bordet så fort jeg snur ryggen til. Stålburet som kom opp i stua i anledning av løpetiden og forboksene er også egnet for å komme seg opp i høyden. Hun er ikke helt reinslig enda heller, så vi har foretatt noen adgangsbegrensende tiltak. Dagsenga er for eksempel inngjerdet når den ikke er i bruk. Et par tisseflekker både i senga og under den, gjorde det nødvendig med noen tiltak. Zia liker det ikke og jeg bare venter på den dagen hun forsøker å klatre oppover gjerdet. Når jeg bare følger med litt, er det ganske lett å stoppe henne med et lite kremt, så hun er ikke på noen måte en vanskelig valp. Bare en glad, nysgjerrig, smart og oppfinnsom liten dame og det lever jeg svært godt med.

Sperret ute fra yndlingsliggeplassen: Dagsenga.

Inn for landing!

Vinteren har vært kald så langt, så det har blitt mye inne-tid på oss. Zia og jeg har noen små leike/trene-økter i hunderommet uten bartisene tilstede. Det synes Zia er stas. Jeg har betinget henne på klikkeren, så nå bruker vi den til å lære saker og ting. Foreløpig har Zia fått ta mye av initiativet til hva vi skal trene på - med bruk av klikker er det viktig å ha en hund som aktivt tilbyr atferd. Pr nå er det rygging hun tilbyr mest av. Kanskje ikke den øvelsen vi kommer til å ha mest bruk for framover, men vi skal nok bli mer målretta etter hvert. Men hun setter seg av og til også: Klikk! Og targeting er heller ikke noe problem.

Mye av "treninga" vår er rein leik. Leik skal brukes som belønning seinere, så det er viktig å opprettholde leikelysten hennes. Her griper Zia fast i fletta med kaninskinn i - for så å ha litt drakamp med meg.

Jeg har meldt oss på online valpekurs hos Silvia Trkman (http://www.lolabuland.com/). Det  er første gangen jeg forsøker noe slikt, men jeg synes ikke at de tradisjonelle valpekursene her hjemme hadde så mye å tilføre oss. Ut over det sosiale, da og det kan vi skaffe oss på annet hold. Vi fikk vår første "hjemmelekse" på mandag og er i god gang. Deretter får vi nye instruksjoner annenhver uke framover våren. Jeg har valgt en enkel løsning og vil ikke få noen feedback direkte på min trening. Men jeg har tilgang til de andre deltakernes videoer og det de får av veiledning. Silvia er flere ganger verdensmester i agility og dette valpekurset er spesielt beregnet på vordende agilityhunder (men ingen hindertrening, altså).

Så fort temperaturen tilsier det, nyter vi også litt uteliv og kommer oss litt ut i verden. Det trapper vi opp på nå utover våren når det etter hvert blir litt varmere. Vi har klart å få med oss en 2 - 3 agilitytreninger så langt. Zia er egentlig ikke med på treningene, men i pausene kan jeg pusle litt med henne. Hun er fortrolig med å være i hallen, de andre hundene der (som hun ikke er nevneverdig interessert i), lydene og litt forsiktig hinder-utprøving. Med hennes hang til å komme seg opp i høyden, strener hun rett bort til både balansen, mønet og vippa. Jeg har ikke på noen måte presset henne. Jeg lekte henne opp på hindrene helt i starten, men hun fikk velge selv om hun ville fortsette opp eller snu og gå tilbake. Zia vil definitivt opp og synes ikke det holder med en repitisjon.

Alle tegn tyder på at Zia har anlegg for å bli en utmerket agilityhund. Det er kun en begrensende faktor her så langt: Meg. Jeg prøver å omstille meg slik at jeg legger opp treninga litt anderledes med Zia enn det jeg har gjort med mine tidligere hunder. Det blir en utfordring - gamle damer er jo gjerne litt enspora. Men ved hjelp av litt aktiv kursing (det kan bli flere kurs hos Silvia når vi er ferdige med valpekurset) og systematisk trening, håper jeg å kunne hente ut mest mulig av Zia's potensiale. Vi har også meldt oss på en agilityleir i Sverige til sommeren, men jeg har ikke fått bekrefta plassen enda.

Zia har ikke vært så mye med på turer med de andre hundene enda - temperaturen har vært litt for ugunstig til det. Men vi legger inn noen kortere turer med bare oss to når temperaturen tilsier det. Nå er det meldt mildere vær og hun skal få være mer med framover. Det er på tide nå som hun nærmer seg 5 mnd. Hun er imidlertid ofte på lufteturer i hagen - både med og uten de andre hundene. Når det er kaldt, blir turene heller korte, men hun er rask til å gjøre det hun skal. Ikke helt reinslig enda, men på god vei.

 

På tur i snøen........

Når det er kaldt i snøen gjør det litt vondt i labbene........

Med valp i huset.....

Da har Zia vært hos oss i drøyt 3 uker og vi har blitt godt kjent med hverandre og har kommet i rute med rutinene her hjemme. De 3 schnauzerdamene har tatt riktig godt i mot sitt nye flokkmedlem. Det blir det masse leik av - og litt oppdragelse av og til.

 

 

Gabi og Zia leiker.

 

 

Vi hadde litt problemer med spisingen i starten, men nå har vi kommet sånn nogen lunde i rute med det også. Hun spiser noen forkuler med Orijen og så får hun en "grøt" som i praksis er en blanding av Orijen forkuler, Junior Apetizer fra RC (våtfor) og Provit vom. Hun er fortsatt ganske småspist, men jeg tror hun får i seg det hun har bruk for av næring. Når jeg har noen flere sammenhengenede fridager i jula, har jeg tenkt å legge om foringa litt. En viss mengde forkuler først - så dessert i form av Apetizer og/eller vom.

3 dvergschnauzere og en anderledes en.

 

 

Schnauzerpels er fullt brukbar som skinnfell, synes Zia.

 

En utfordring vi har hatt er temperaturen ute. Det har i en relativt lang periode ligget på 10 til 20 blå her. Kaldt! Jeg har hele tia tatt Zia med ut med jevne mellomrom. Hun er rask til å gjøre fra seg og så vil hun inn igjen.

Varmer seg på krakken foran peisovnen.

 

For å kunne ta henne litt mer ut, skjønte jeg at jeg måtte finne en eller annen påkledning til henne - både i bilen og også "uteklær". Vi har arvet litt klær fra en annen hundeeier og så har jeg investert i nytt dekken fra Hurrta. Hun liker ikke å gå med klær på, men synes det har begynt å løsne nå. Til bilen har jeg anskaffet en barnesovepose. Pr nå har jeg polstret det minste buret med den, men jeg har også tenkt å bruke den i det store buret. Når den har ligget i hundesenga her innendørs, har hun selv lagt seg ned i soveposen. Jeg tror det skal fungere, men har også kjøpt et bilsetetrekk m/varme som jeg har lagt i det store buret.

 

Nå har imidlertid temperaturen steget til rundt 0, så nå er det lettere å komme seg ut. Det ser ut som om det skal holde seg relativt mildt fram til jul.

 Prøveligging av sovepose.

 Nytt dekken - og Zia fikk nytt tilnavn: Grasshoppa!

 

 

Den alderen Zia er i nå er viktig for sosialiseringen hennes. Til tross for mange kuldegrader har vi derfor forsøkt å komme oss litt ut. Vi har f eks vært på sykebesøk hos Sofia, på Hundens Dag på Krokstadsenteret og på julemøte i Brukshundklubben. Alle aktivitetene har gått riktig så bra og Zia ser ut til å takle nye miljøer godt. På Hundens Dag hilste hun på alt fra irsk ulvehund til chihuvava uten problemer.

 

I dag har vi vært på julemarked i sentrumsgata i Vestfossen - med nytt dekken på. Joy var også med på turen. Joy er rolig og sindig i slike sammenhenger, så hun er et godt forbilde. Flere barn ville hilse og siden Joy lett tar kontakt med alle som ønsker det, fulgte Zia fint etter. Det var ikke alt for mange mennesker, så det var helt greit å gå der med en litt ustruktuert valp i bånd. Hele turen tok 10 - 15 minutter, men det er ikke lengden som teller.



 

På sykebesøk!

 

 Som gjest hos en barnefamilie kan man finne nye "leiketøy" - en prinsessesko for eksempel.

Hjemme her er vi også godt i gang med litt "trening". Nå er Zia flink til å trene seg selv også, så jeg får mye ekstra der. Hun liker å komme seg opp i høyden og de 3 krakkene jeg har på forskjellige steder i huset blir flittig brukt. Av og til har hun "ras" og da går det i full fart i "runden" mellom kjøkken og stue. Innlagt i rundene er også opphopping på krakkene. Hun kom seg også ganske raskt opp i dagsenga og der var det både gode tepper og skinnfeller som det skulle herjes med. Jeg iverksatte litt oppdragelse i den sammenhengen - hos meg er det bare lov å ligge i dagsenga når jeg ligger der. Men etter et par "uhell" med tissing, har jeg satt grind foran senga. Så skal vi heller fortsette grensesettinga når vi har fått reinsligheten på plass (den stresser jeg ikke så veldig, men vi er godt i rute i forhold til Zia's alder).

Ellers ser det ut som om Zia liker å teste ut nye underlag - hun vil gjerne prøvegå på det meste. Som f eks hyllene på metalltrillebordene i hunderommet, dusjkabinettet, putene i dagsenga osv. Det lover godt for agilityen.

Ellers leiker vi mye - både med de andre hundene tilstede og med Zia aleine. Litt stå-trening blir det også og selvfølgelig handtering - tannsjekk, øresjekk, kloklipp osv. Jeg har begynt å betinge klikkeren på henne og da oppdaget jeg et litt svakt punkt. Hun syntes selve klikket var skummelt i starten. Jeg har fått løst opp på det nå (ved bruk av de andre hundene som forbilder), men ser nok at hun kan være litt var for skarpe lyder.

Litt etter nyttår skal vi starte på valpekurs. Ikke et hvilket som helst valpekurs, men "et long distance" kurs der kurslederen vår bor i Slovenia. Flere ganger verdensmester i agility - Silvia Trkman - har laget et konsept der vi får hjemmeoppgaver annen hver uke. Kurset er laget spesielt for vordene agilityhunder og baserer seg mye på leik og triks som kan komme til nytte seinere. Dette blir spennende.

Ut over det får jeg bruke treningskamerater i Brukshundklubben til sosialiseringa og i Drammen hundepark er det valpeslipp hver onsdag i oppvarmet hall. Dropp inn trening i agilty har de også, men det er litt tidlig for oss enda.

På Hundens Dag var det også tilbud om fotografering. Jeg slo til og fikk 3 fine bidler av Zia med julemotiv. Et av dem pryder hjemmesia vår - et annet ser du her. Og med det ønsker vi God Jul til alle våre venner!

Felizia har kommet hjem!

Da har verdens fineste lille Felizia kommet hjem og satt sitt preg på hverdagen. Ja, navnet blir Felizia - med kortversjonen Zia. Og navnet passer bra! "Feliz" betyr jo glede og hun er en liten kropp helt full av glede. Men Samba hadde også passet, for hun virkelig danser av rein glede - hele kroppen i bevegelse, hopp, sprett og saltomortaler.

 

 Felizia liker seg i høyden - denne krakken inntok hun raskt.

 

Jeg hentet henne på Lysaker på fredag. Oppdrettere Sirja og Erik skulle stille voksne hunder på Dogs4All, og hadde da med seg Felizia og hennes søster Bella i baggasjen. Hun hadde taklet den lange reisen (med ferje og bil gjennom Sverige) fra Finland helt fint og var i full gang med leik på hotellrommet da jeg ankom. Etter enda en biltur kom vi hjem litt utpå kvelden og hun fikk sitt første møte med barte-damene her. Hun synes de var litt skumle i starten. Joy overså henne aldeles, men Chari og Gabi var litt "på" og måtte begrenses litt. Utover lørdag og søndag tødde hun mer og mer opp i forhold til de andre hundene og nå er hun i full leik med spesielt Gabi. Men også Chari kaster seg inn i leiken av og til.

 Felizia har funnet en ny leike og Gabi følger med.

 Pause i leiken!

 

Hun får av og til noen meldinger fra de voksne hundene om at hun får oppføre seg pent. Som f eks når hun reiste seg på bakbeina og plantet forlabbene på ryggen til Joy. Men Joy er flink med tipasning av tilbakemeldingene sine - Felizia skjønte at hun hadde trått over en grense, men ble ikke så veldig redd.

Den største frustrasjonen for Joy og Chari er vel at Felizia rett som det er okkuperer deres seng! Da tråkker de litt utålmodig rundt før de finner seg en annen plass å ligge. Gabi pleier ikke å ligge så mye i den senga, men nå har hun rett som det er gått og lagt seg sammen med Felizia. Jeg tror hun trives som "storesøster".

 Når man har inntatt selve dronningssenga får man vise litt underkastelse.

 

 

 Men også Gabi legger seg helt på ryggen av og til. Her vifter hun med alle 4 bein i været, mens Felizia sitter og lurer på hva dette skal bety.

 

De 4 første nettene sov jeg sammen med Felizia på dagsenga i stua. Første natta lå hun ved siden av meg, men fra og med natt nr 2 insisterte hun å ligge på meg eller tett inntil og da helst under dyna. En liten åpning på dyna og hun pilte under, ålet seg raskt nedover langs min kropp og endte som en behagelig fotvarmer. Når hun bare fikk ligge på sin utvalgte plass, lå hun rolig hele natta og forble innunder dyna til jeg hadde kledd på meg.

 

Nå i natt har hun sovet sammen med de andre hundene i hunderommet. Det gikk også helt bra - jeg har ikke hørt en lyd derfra i løpet av natta. Litt "makulering" av aviser var resultatet på morgenen, samt en tisseflekk og en liten "kabel". Jeg pleier ikke å stresse reinslighetstreninga på så små valper, men hittil har Felizia vært riktig flink. Og det til tross for at vi har hatt et ufyselig vær de siste dagene med, sludd, regn og vind. Det er lett å se når hun "må", så da er det bare å ta turen ut.

 

Ute gjør hun raskt fra seg og er klar for å komme seg inn igjen ganske snart. I dag har været vært litt bedre, så da fulgte hun etter de andre hundene på en ekspedisjon i hagen.

 

 Godt å ha Chari's spor å gå i når det har kommet snø.

 

 Øverst i hagen - under furuene - er det mindre snø.

 

Så langt har det meste gått på skinner. Det eneste lille "problemområde" vi har er maten. Felizia er ikke særlig flink til å spise. Og hun er ganske tynn, så hun kan godt få litt mer kjøtt på beina. Jeg har prøvd meg fram med forskjellige løsninger og det som har falt mest i smak er Provit Vom. Den er vitaminisert og skal kunne brukes som fullfor, men jeg synes det blir litt ensidig. I dag har jeg kjøpt et par bokser med våtfor for valper fra Royal Canin. Det kalles "apetizer", og jammen spiste hun ikke ganske bra når hun fikk en blanding av dette våtforet og de vanlige forkulene. Jeg håper det løsner slik at hun kommer inn i gode spisevaner. Hvis de voksne hundenes atferd er smittsom, bør det ikke ta lang tid. For dem er foringen dagens absolutte høydepunkt.

 

I dag har vi vært hos veterinæren. Der har hun fått markekur (pålagt i forb med importen), vaksine og en generell helsesjekk.  Alt sto bra til og hun taklet helt greit å være på besøk der - både selve veterinærkontrollen og det å komme inn på et fremmed sted med andre hunder og mennesker. Etter vetten var vi på en liten hilsetur på jobben min og det var også helt greit!

 

Felizia er glad, kjapp, spretten og uredd. Hun er omtrent som et føll som ikke helt har fått kontroll over alle 4 bein og hun har en helt annen måte å bevege seg på enn det en dvergschnauzervalp har. Hun liker seg i høyden og er veldig fornøyd når hun kan komme seg opp på noe. Krakken på kjøkkenet og senga i hunderommet "fikset" hun raskt. Senga i hunderommet er en helt vanlig seng, men det ligger en hundeseng på en pall rett på undersiden. Felizia fant ut på et halvt minutt at hundesenga på pallen kunne brukes som "trappetrinn" for å komme opp i den store senga. Så nå spretter hun opp i senga før jeg har kommet halvveis over gulvet. Dagsenga i stua har hun ikke kommet seg opp i enda, men det tar nok ikke mange dagene.

 

Felizia er også en ordentlig kosehund, og vil gjerne ligge på fanget. Hun kommer når hun blir ropt på (stort sett) og er lett å få kontakt med. Selv om hun ikke er så flink til å spise, er hun glad i små godbiter, så treningsmessig skal vi nok finne noen løsninger. En utfordring vi får når det gjelder trening i vinter - sosial trening og miljøtrening først og fremst - er at hun er ganske varmekjær. Hun er jo glatthåret og pelsen isolerer nok ikke så mye. Hun fryser lett. Jeg har bestilt nyeste versjon av Hurta-dekken til henne i dag og håper at jeg har valgt en størrelse som holder gjennom vintersesongen. Litt stort i starten er det nok, men hun må jo ha litt å vokse i.

Felizia prøver juleantrekket - litt stort enda, men innen jul vil den sikkert passe bedre.

 

Som dere skjønner, koser jeg meg veldig med nykomlingen og jeg har ikke angret et minutt på at jeg gjorde dette litt spontane valget. Og så tror jeg at jeg har vært veldig heldig med at den første jeg kontaktet ang rasen var Erik i Kennel Braslight's og at det ble en tispe på meg fra hans og Sirja's kull. Det har vært topp dialog og service fra første stund og jeg ser fram til videre kontakt med dem.  Jeg håper og tror at Felizia og hennes søster Bella vil bidra positivt til at denne spennende rasen vil få et godt fundament for videre vekst også i Norge.