Dronning Joy har abdisert!

Joy har vært den ubestridte lederen i min flokk i alle år siden hun ble voksen. Jeg hadde egentlig tenkt at det skulle forbli slik fram til hun ble naturlig avsatt - Joy hører liksom til i Kennel Dunkel og ikke noe annet sted. Men nå har hun altså flyttet til en ny famile og bosatt seg i Sarpsborg. Hun reiste for en uke siden og rapportene så langt tyder på at hun har funnet seg godt til rette. Foreløpig er det en prøveordning, men hvis det ser ut som om Joy trives i sin nye familie og de trives med henne, blir hun værende. De hundene som er igjen hjemme ser ikke ut til å savne henne nevneverdig. Og jeg? Tja - jeg føler meg slem og kynisk som sender bort dronninga mi. Men det går vel over.

 Dronning Joy er klar for utstilling (ca 2 år på bildet)!

Grunnen til at jeg valgte å sende Joy fra meg er at det kan være hun som er årsaken til fertilitetsproblemene hos meg. I en ulveflokk er det et kjent fenomen at det bare er Alfa-tispa som får skikkelig løpetid og som derved blir paret. De andre tispene i flokken får ikke brunst på samme måten. Dette er ikke vanlig i en hundeflokk, men det kan forekomme. Og jeg finner ingen annen mulig forklaring på hvorfor mine øvrige tisper ikke lar seg pare/blir drektige.

Her kommer Joy's historie:

Joy havnet hos meg litt på grunn av et innfall. Vi var noen oppdrettere på tur til Tsjekkia der vi besøkte en kjent tsjekkisk oppdretter. Vi var på utkikk etter en hannhund for avl og oppdretteren vi besøkte hadde flere aktuelle kull. Vi var desverre litt seint ute, så de beste hannvalpene var allerede bortbestilt. Det ble ingen valp på oss.

Vi fikk imidlertid hilse på en 1 år gammel hannhund som bodde i kennelen. Han var bare herlig. Han var riktig så pen og stilig også, men det som bergtok oss helt var hans charm og livlighet. Han danset foran oss - glad og fornøyd og med full kontakt. Men han var selvfølgelig ikke til salgs.

Vel hjemme i Norge klarte jeg ikke helt å glemme møtet med Cowboy som 1-åringen het. Jeg kjente tydelig den "må ha det, bare må ha det" -følelsen. Og jeg begynte å leite litt på nett på linjer og "familiemedlemmer". Da dukker det ganske raskt opp et nyfødt kull i Polen hos Kennel Hermes. Faren var en helbror av Cowboy'en (fra et tidligere kull). Jeg trengte ikke lange betenkningstiden: Det ble sendt en mail til Polen og prosessen med å importere valp var i gang.

Joy 8 mnd gammel - rett før avreise til Norge.

På den tiden var det ikke helt ukomplisert å importere en hund fra Polen. Den måtte ha godkjent rabiesvaksine og det tok tid. Joy kunne derfor ikke hentes hjem før hun var drøyt 8 mnd gammel. Jeg hadde gitt oppdretteren klare instrukser om nødvendigheten av sosialisering og miljøtrening, men var naturlig nok temmelig spent da jeg dro til Warshawa for å hente henne. Men Joy hadde en positiv innstilling til det meste og tok både oppholdet i storbyen, flyreisa hjem og etableringen hjemme hos meg med stor ro. Jeg hadde fra før dvergschnauzerene Soffi, Lulu og Mike.

Joy viste seg ganske snart å være en utmerket utstillingshund. Hun var kvadratisk bygget med kort rygg og en stram, fin overlinje. Men best av alt: Hun likte seg i ringen og var en ordentlig show-hund. Hun fikk derfor ganske raskt titlene Norsk og Dansk Utstillingschampion og er også innehaver av 2 Cacib. Hadde jeg lagt litt mer arbeid i det, hadde vi nok kunnet oppnå Internasjonalt Championat også.

Joy fikk sitt første kull når hun var drøyt 2 år gammel - hele 7 valper var det i C-kullet. Hun var en utmerket mamma fra første stund av og hadde rikelig med melk til alle 7. Jeg beholdt selv en tispevalp - Chari.

Kull nr 2 - E-kullet - fikk hun 1,5 år etterpå. Også da ble det 7 valper. Denne gangen endte det med et keisersnitt, men Joy satte i gang med stell av valpene nesten før hun hadde våknet ordentlig fra narkosen. Fra dette kullet beholdt jeg Exxi, men hun flyttet til forvert som valp.

Selv med såvidt store kull, har det vært bare fornøyelig å ha Joy som valpemamma. Når valpene var nyfødte, rikket hun seg nesten ikke fra valpekassa. Seinere passet hun på, stelte dem og lekte med dem som en god mamma skal. Hun hadde også en avslappet holdning til at de andre hundene fikk være med valpene og valpekjøpere og andre besøkende ble tatt i mot av en stolt mamma. Men hun var aldri langt unna dersom en valp klynket eller på annet vis uttrykte ubehag. Hun og jeg utviklet et fint samarbeid om stell og pass av valpene. Blandt annet når de skulle inn og ut hjalp Joy til med "gjeting" av dem for å få de til å gå riktig vei.

Joy med 2 dager gamle valper - E-kullet, tror jeg.

Jeg driver oppdrett i liten skala, så jeg hadde ikke store planer for videre avl på Joy. Og etter hvert skjedde det noe rundt løpetiden hennes - den varte i 5 - 6 uker og hun virket i dårlig form. I samråd med veterinær ble livmor og eggstokker fjernet høsten 2011. Det viste seg at hun hadde en stor syste på den ene eggstokken og en innsnevring i den andre. Like greit at det hele ble fjernet!

Joy viste tidlig anlegg for agility, så hun ble raskt den hunden jeg la flest treningstimer ned i. Hun satte pris på treningsøktene og var aldri vanskelig å be. Baller og andre gjenstander har hun aldri vært så interessert i, men godbiter fungerte bra som forsterker for henne. Og etter hvert ble det mange konkurranser på oss. Joy var veldig hindersikker, men farta ble ikke så alt for stor. Hun endte opp som en habil klasse 2 hund, men der kunne hun også slå til med en pallplass på en god dag.

Joy og jeg gikk på lag med våre klubbkamerater i Drammens brukshundklubb gjennom flere år. Og siden Joy hadde få banefeil, var hun en god lag - hund. Der er jo som regel ikke farta så utslagsgivende. Vår lagdeltakelse toppet seg med sølvmedalje i Norgesmesterskapet i 2011. Ikke Joy's beste løp, men hun bidro absolutt til at sølvet havna i Drammen det året.

Norgesmesterskap for lag 2011 - Joy og jeg i farta!

 

.....og vi hedres med sølvmedalje!

Joy pådro seg et prolaps i ryggen våren 2012. Jeg veit ikke hva som skjedde, men hun kan ha sklidd på isen ute. Etter en periode der hun måtte holdes helt i ro, ble hun frisk igjen. Men jeg valgte å avslutte konkurranseaktiviteten i agility med henne og etter det har hun bare fått litt "aktiviseringstrening" på agilitybanen.

Både i forbindelse med agilityen og utstillingskarrieren har Joy og jeg vært mye ute på reise. Vi har vært tilbake i Polen på Verdensutstilling, vi har vært på utstilling i Danmark og Sverige og vi har gått agility fra Trondheim i nord til Stavanger og Kristiansand i sør. Joy har alltid vært ukomplisert å ha med seg på reise- trygg og fin på nye steder. Og litt bortskjemt - på reise er det nemlig lov å sove i senga!

Det var litt av Joys historie - her kommer litt mer om Joy og hennes forhold til de andre hundene hjemme hos meg:

Først av alt: Jeg har aldri sett Joy i slosskap eller i noen annen form for åpen "maktkamp" med hverken andre hunder hjemme hos meg eller hunder vi har truffet ute i hundemiljøet eller "på gata". Joda, hun kan sette en innpåsliten hannhund på plass og hun har også været en god oppdrager på litt vel frekke unghunder. Men alltid kontrollert og "rettferdig". Jeg har derfor alltid ansett henne som en god flokkleder og har egentlig ment at det har vært bra for flokken. Nå er jeg ikke lenger så sikker. Er det noe jeg har oversett? Hvis teorien min stemmer, er det nok sannsynligvis det. Når jeg ser tilbake på "livet i leiren", ser jeg også et vist mønster.

Da Joy kom inn i huset drøyt 8 mnd gammel, bodde Soffi, Mike og Lulu der fra før. Hannhunder og tisper har mer eller mindre separate rangstiger, så i forhold til hannhunder har ting fungert helt greit. Men Joys forhold til Soffi (som var eldst og leder før Joy kom) utviklet seg relativt raskt til å bli en slags stillingskrig. Jeg så aldri noen åpen konflikt, men Soffi endret atferd, trakk seg mer bort og virket utilpass. Jeg hadde uansett skrinlagt videre avlplaner for Soffi, så når det dukket opp en god løsning for for henne, ble hun omplassert og bodde hos Aud og hennes familie fram til hun døde nesten 11 år gammel.

Lulu var i utgangspunktet en ranglav tispe og hun gjorde ikke krav på noen lederposisjon. Man blir vel av og til litt blind på det som skjer i egne rekker, men det var Sonja (som hjalp meg litt med alle Joy's valper) som satte fingeren på det: Lulu virker så trist, sa hun. Etter litt observasjon måtte jeg gi Sonja rett! Lulu virket ikke helt komfortabel. At jeg i tillegg hadde problemer med å få henne paret, sier en del. Lulu ble omplassert og noen tid etter omplasseringen lyktes jeg med å pare henne. Hun nedkom med 3 valper, men den ene var desverre død ved fødsel. Jeg valgte å ikke avle mer på Lulu og hun lever fortsatt i beste velgående hos sin forvert Bjørg. Hun har det veldig bra der.

Neste tispe på rangstigen etter at Lulu flyttet var Chari. Hun var jo Joy's datter fra C-kullet og forholdet mellom mor og datter har alltid vært veldig godt. Jeg har ikke merket noe til at Chari ikke har trivdes (og jeg har etter hvert blitt flinkere til å observere!) hjemme hos meg og med Joy som sjef i flokken. Men å pare Chari har aldri vært lett og i praksis har hun blitt inseminert alle gangene jeg har forsøkt å få henne drektig - totalt 5 ganger. Og kun en av gangene har det blitt resultater av det. Totalt bar hun da 7 valper som sin mor, men 2 døde i en vanskelig fødel og en var ikke helt riktig utviklet.

Jeg ønsket å ha 2 separate tispelinjer og kjøpte derfor Mia fra Kennel Super Play i Finnland høsten 2009. Mia kom hjem til oss bare 10 uker gammel. Hun ble tatt vel i mot av de andre hundene og så langt jeg kunne observere, hadde hun en lykkelig og helt normal valpetid hos meg. Når hun var rundt 1,5 år begynte jeg imidletid å se at noe skjedde. Mia trakk seg mer vekk fra de andre hundene og hun var veldig på vakt når vi var ute på tur. Jeg hadde på det tidspunktet 5 hunder og det syntes jeg var litt mye. Så når jeg via bekjente kom i kontakt med Randi, endte det med at Mia flyttet hjem til henne. De trives riktig så godt i hverandres selskap. Men jeg har pr nå ikke klart å få Mia drektig. Jeg har forsøkt å pare henne på 3 løpetider. En gang ble hun inseminert, men de siste gangene har brunsten vært så svak at jeg ikke har gjort det heller. Selv om det nå er snart halvannet år siden hun flyttet, ser det altså ikke ut som om hun utvikler full brunst. Hun har vært noen små turer innom hos meg siden hun flyttet, men ikke mer enn en to - tre dager av gangen.

Etter at Mia og Victor flyttet har Joy bodd hjemme sammen med Chari og sin datterdatter Gabi (etter Exxi - født i mars 2011). Og siden i november valpen Zia (brasiliansk terrier). Jeg synes jeg har sett litt av den samme utviklingen på Gabi som på Mia. Rundt 1,5 år gammel begynner hun å trekke seg litt tilbake fra de andre hundene. Jeg er ikke sikker, men jeg har en mistanke om at heller ikke Gabi har utviklet full brunst på sine løpetider. Hun har vært for ung til å bli paret pr nå, men fra og med neste løpetid i sommer er det aktuelt.

At problemene viser seg når de unge tispene er rundt 1,5 år gamle er nok ganske naturlig. De går da inn i den siste psykiske modningsfasen og blir helt voksne.

Om det er Joy som dominerer de yngre tispene så mye at de ikke får normal brunst er fortsatt bare en teori, men jeg har fått bekreftet fra veterinærhold at det kan skje. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre ved neste løpetid, men det er aktuelt å foreta en full feritlitetsutredning på ihvertfall en av tispene. Ved de tidligere forsøkene er både Chari og Mia fulgt opp med tester og samvær med hannhunden over lengre tid, så jeg tviler på et årsaken skal være så enkel som "feil tidspunkt". Og det har vært forsøkt med 4 forskjellige hanner - alle med 1 eller flere kull bak seg. Hvis jeg gjør et nytt forsøk, blir det med full oppfølging fra veterinærhøgskolen og reproduksjonsavdelingen der.

Hvis det er Joy som er årsaken, veit jeg heller ikke om det at hun nå har flyttet ut, vil ha noe å si for de tispene som allerede er "skadet". I og med at Mia fortsatt ikke viser noen tydelig brunst, kan det jo se ut som om skaden er varig. Det er det bare tiden som vil vise.

Og hva som skjer med flokken hjemme hos meg er også usikkert. Ingen av de 2 voksne - Chari og Gabi - virker som noen ledertyper, men kanskje de "vokser på" at de nå må ta mer ansvar. Og valpen Zia har tiden foran seg - lykkelig uvitende om eventuelle lederskapsproblemer i framtiden.

Jeg savner Joy. Noen hunder får en litt større plass i hjertet ditt enn de andre og Joy er en av mine hunder som har fått den lille ekstra plassen. Jeg husker alle opplevelsene våre, gleden over å ha gjort det bra i utstilling og agility og ikke minst: Gleden over alle de 14 valpene som har sett dagens lys etter Joy og over det å få følge dem fra unnfangelsen og fram til levering - noen hele livet. Men mest av alt husker jeg Joys personlighet og livsglede - ikke minst uttrykt gjennom hennes karakteristiske Joy-lyd. Men jeg trøster meg med at Joy ikke er død. Hun lever videre i beste velgående og ser ut til å få et godt liv i sin nye familie. Jeg håper de også vil ha glede av henne. Og skulle det ikke gå bra, er hun velkommen tilbake hit. Da får jeg heller finne andre løsninger på fertilitetsproblemene her. Joy fortjener å ha et godt og lykkelig liv!

Joy i hagen - to dager før hun reiste.

Nytt år - ny start! ....og så bråstopp!

Jeg starta å skrive denne bloggen på tirsdag og var i utgangspunktet ganske så optimistisk. Ble ikke helt ferdig på tirsdag, så bloggen ble lagret uten publisering. Onsdag fikk jeg melding fra forverten om at Mia hadde løpetid. Siden vi aldri veit når løpetia hennes starter (hun blør ikke), kasta vi oss rundt. Full action! Randi tok Mia til veterinæren for testing. Jeg kontaktet hannhundeier Mona og etter hvert forvert Bente. Testen viste "litt tidlig", men jeg kjørte likevel til Aurskog/Høland og hentet Lord hjem på onsdag kveld. Torsdag møttes vi i forbindelse med at Mia skulle øyelyses (hun var fri for anmerkninger). Lord var villig og Mia la på halen. Hun var med på notene helt til det avgjørende øyeblikket, men så fikk han sitt pass påskrevet. "Litt tidlig enda", var min konklusjon. Vi forsøkte også flere runder utover på fredagen, men da var heller ikke Lord særlig interessert. Ny test hos veterinær: For seint. Jeg valgte å ikke inseminere, siden Lord også hadde mista interessen.

Dette er jo 3. forsøk nå med både Chari og Mia. Chari ble inseminert, men jeg er ikke optimistisk der heller. Jeg har en mistanke om at ingen av dem faktisk har eggløsning. Det betyr at løpetia blir avbrutt i det de skulle gå inn i brunstperioden. Hvorfor? Jeg har noen teorier, men har ingen klare svar. Men det er litt mistenkelig at det ikke er en tispe med problemer, men to. Og jeg er ikke helt trygg på Gabi heller. Hun har vært for ung til å pare pr nå, men jeg har ikke sett noen tydelig brunst hos henne når hun har hatt løpetid. Første mulige paring av henne blir til sommeren.

Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre nå, men vil undersøke litt hvilke muligheter jeg har for fertilitetsutredning og hva det vil innebære.

Skal Chari bli mamma igjen nå, da tro? Er igrunn ikke særlig optimistisk.

Mine 2 andre hjemmeværende dvergschnauzere - Joy og Gabi - går litt på vent om dagen. Joy har hatt litt problemer med klørne sine. 2 - 3 av dem har vært knudrete og bløte. Det virker også som om det gjør vondt når jeg rører dem. Hun har fått en antibiotikakur hos veterinæren og får nå et tilskudd av Viacutan-olje på maten sin. Ved siste sjekk på søndag så det faktisk ut som om det gror ut nye, harde negler fra neglerota. Jeg håper vi har fått bukt med problemet, men må nok regne med at det tar tid før friske klør er helt utvokst.

På Gabi har jeg latt pelsen gro. Tidligere har jeg rullert pelsen hennes, men jeg har vel innsett at det ikke er optimalt. Derfor skal jeg nappe henne helt ned når pelsen er nappemoden - en gang utpå våren. Når den nye pelsen er på plass, blir det noen runder i utstillingsringen igjen. Hun mangler bare et lite cert etter fylte 2 år på å bli champion, så det er målsettingen nå. Hun blir også trent litt i agility, uten den helt store fresen. Hun har forøvrig blitt øyelyst. Noen feilstilte øyehår og en form for skygge inne i øynene fant de, men ikke noe som påvirker framtidig avl nevneverdig. Hun bør pares med en hann som ikke har feilstilte øyehår og "skyggen" kunne ikke øyelyseren identifisere som noe som påvirket synet. Han regnet heller ikke med at det kom til å endre seg over tid. En av naturens mystiske variasjoner, altså.

At Sonja kommer på besøk er stas! Sonja var Joys gode hjelper når jeg var opptatt med jobb og hun trengte oppfølging med sine 2 X 7 valper (hvorav Chari var en).

Og så Zia da! Min lille blanding av klovn og sprettball! Hun er daglig kilde til glede og smil! Jeg tror bartisene også liker å ha henne i hus selv om de av og til mister litt tålmodigheten med henne - det spørs vel om ikke valpelisensen er i ferd med å gå ut på dato. Men stort sett er det leik og moro. Alle leiker med Zia - Joy også, om ikke så ofte. Og hvis ingen av de andre vil leike, da leiker Zia med seg selv. Gjerne med ballen! Hun tar ballen i munnen og slenger den bortover gulvet med et kast på nakken. Så står hun og vokter den i noen sekunder før hun styrter fram og tar den i munnen. Som ei pil tilbake i hundesenga eller opp på en av krakkene. Så nye kast. Sånn kan hun holde på ganske lenge. Innimellom dribler hun litt med den også. Når hun slår på den med forlabbene, spretter ballen bortover og det er jo veldig festelig.

Zia og Gabi i vennskapelig brytekamp.

....og i heftig dans.

 Alle melketennene er på plass fortsatt.

 Etter masse leik er det greit å hvile beina litt - Joy fungerer som fotskammel.

 ...og som varmeflaske.

Zia er en foretaksom liten valp. Spesielt ivrig er hun etter å komme seg opp i høyden. Jeg må skjerpe meg og skyve stolene helt innunder spisebordet, ellers står hun på bordet så fort jeg snur ryggen til. Stålburet som kom opp i stua i anledning av løpetiden og forboksene er også egnet for å komme seg opp i høyden. Hun er ikke helt reinslig enda heller, så vi har foretatt noen adgangsbegrensende tiltak. Dagsenga er for eksempel inngjerdet når den ikke er i bruk. Et par tisseflekker både i senga og under den, gjorde det nødvendig med noen tiltak. Zia liker det ikke og jeg bare venter på den dagen hun forsøker å klatre oppover gjerdet. Når jeg bare følger med litt, er det ganske lett å stoppe henne med et lite kremt, så hun er ikke på noen måte en vanskelig valp. Bare en glad, nysgjerrig, smart og oppfinnsom liten dame og det lever jeg svært godt med.

Sperret ute fra yndlingsliggeplassen: Dagsenga.

Inn for landing!

Vinteren har vært kald så langt, så det har blitt mye inne-tid på oss. Zia og jeg har noen små leike/trene-økter i hunderommet uten bartisene tilstede. Det synes Zia er stas. Jeg har betinget henne på klikkeren, så nå bruker vi den til å lære saker og ting. Foreløpig har Zia fått ta mye av initiativet til hva vi skal trene på - med bruk av klikker er det viktig å ha en hund som aktivt tilbyr atferd. Pr nå er det rygging hun tilbyr mest av. Kanskje ikke den øvelsen vi kommer til å ha mest bruk for framover, men vi skal nok bli mer målretta etter hvert. Men hun setter seg av og til også: Klikk! Og targeting er heller ikke noe problem.

Mye av "treninga" vår er rein leik. Leik skal brukes som belønning seinere, så det er viktig å opprettholde leikelysten hennes. Her griper Zia fast i fletta med kaninskinn i - for så å ha litt drakamp med meg.

Jeg har meldt oss på online valpekurs hos Silvia Trkman (http://www.lolabuland.com/). Det  er første gangen jeg forsøker noe slikt, men jeg synes ikke at de tradisjonelle valpekursene her hjemme hadde så mye å tilføre oss. Ut over det sosiale, da og det kan vi skaffe oss på annet hold. Vi fikk vår første "hjemmelekse" på mandag og er i god gang. Deretter får vi nye instruksjoner annenhver uke framover våren. Jeg har valgt en enkel løsning og vil ikke få noen feedback direkte på min trening. Men jeg har tilgang til de andre deltakernes videoer og det de får av veiledning. Silvia er flere ganger verdensmester i agility og dette valpekurset er spesielt beregnet på vordende agilityhunder (men ingen hindertrening, altså).

Så fort temperaturen tilsier det, nyter vi også litt uteliv og kommer oss litt ut i verden. Det trapper vi opp på nå utover våren når det etter hvert blir litt varmere. Vi har klart å få med oss en 2 - 3 agilitytreninger så langt. Zia er egentlig ikke med på treningene, men i pausene kan jeg pusle litt med henne. Hun er fortrolig med å være i hallen, de andre hundene der (som hun ikke er nevneverdig interessert i), lydene og litt forsiktig hinder-utprøving. Med hennes hang til å komme seg opp i høyden, strener hun rett bort til både balansen, mønet og vippa. Jeg har ikke på noen måte presset henne. Jeg lekte henne opp på hindrene helt i starten, men hun fikk velge selv om hun ville fortsette opp eller snu og gå tilbake. Zia vil definitivt opp og synes ikke det holder med en repitisjon.

Alle tegn tyder på at Zia har anlegg for å bli en utmerket agilityhund. Det er kun en begrensende faktor her så langt: Meg. Jeg prøver å omstille meg slik at jeg legger opp treninga litt anderledes med Zia enn det jeg har gjort med mine tidligere hunder. Det blir en utfordring - gamle damer er jo gjerne litt enspora. Men ved hjelp av litt aktiv kursing (det kan bli flere kurs hos Silvia når vi er ferdige med valpekurset) og systematisk trening, håper jeg å kunne hente ut mest mulig av Zia's potensiale. Vi har også meldt oss på en agilityleir i Sverige til sommeren, men jeg har ikke fått bekrefta plassen enda.

Zia har ikke vært så mye med på turer med de andre hundene enda - temperaturen har vært litt for ugunstig til det. Men vi legger inn noen kortere turer med bare oss to når temperaturen tilsier det. Nå er det meldt mildere vær og hun skal få være mer med framover. Det er på tide nå som hun nærmer seg 5 mnd. Hun er imidlertid ofte på lufteturer i hagen - både med og uten de andre hundene. Når det er kaldt, blir turene heller korte, men hun er rask til å gjøre det hun skal. Ikke helt reinslig enda, men på god vei.

 

På tur i snøen........

Når det er kaldt i snøen gjør det litt vondt i labbene........

Med valp i huset.....

Da har Zia vært hos oss i drøyt 3 uker og vi har blitt godt kjent med hverandre og har kommet i rute med rutinene her hjemme. De 3 schnauzerdamene har tatt riktig godt i mot sitt nye flokkmedlem. Det blir det masse leik av - og litt oppdragelse av og til.

 

 

Gabi og Zia leiker.

 

 

Vi hadde litt problemer med spisingen i starten, men nå har vi kommet sånn nogen lunde i rute med det også. Hun spiser noen forkuler med Orijen og så får hun en "grøt" som i praksis er en blanding av Orijen forkuler, Junior Apetizer fra RC (våtfor) og Provit vom. Hun er fortsatt ganske småspist, men jeg tror hun får i seg det hun har bruk for av næring. Når jeg har noen flere sammenhengenede fridager i jula, har jeg tenkt å legge om foringa litt. En viss mengde forkuler først - så dessert i form av Apetizer og/eller vom.

3 dvergschnauzere og en anderledes en.

 

 

Schnauzerpels er fullt brukbar som skinnfell, synes Zia.

 

En utfordring vi har hatt er temperaturen ute. Det har i en relativt lang periode ligget på 10 til 20 blå her. Kaldt! Jeg har hele tia tatt Zia med ut med jevne mellomrom. Hun er rask til å gjøre fra seg og så vil hun inn igjen.

Varmer seg på krakken foran peisovnen.

 

For å kunne ta henne litt mer ut, skjønte jeg at jeg måtte finne en eller annen påkledning til henne - både i bilen og også "uteklær". Vi har arvet litt klær fra en annen hundeeier og så har jeg investert i nytt dekken fra Hurrta. Hun liker ikke å gå med klær på, men synes det har begynt å løsne nå. Til bilen har jeg anskaffet en barnesovepose. Pr nå har jeg polstret det minste buret med den, men jeg har også tenkt å bruke den i det store buret. Når den har ligget i hundesenga her innendørs, har hun selv lagt seg ned i soveposen. Jeg tror det skal fungere, men har også kjøpt et bilsetetrekk m/varme som jeg har lagt i det store buret.

 

Nå har imidlertid temperaturen steget til rundt 0, så nå er det lettere å komme seg ut. Det ser ut som om det skal holde seg relativt mildt fram til jul.

 Prøveligging av sovepose.

 Nytt dekken - og Zia fikk nytt tilnavn: Grasshoppa!

 

 

Den alderen Zia er i nå er viktig for sosialiseringen hennes. Til tross for mange kuldegrader har vi derfor forsøkt å komme oss litt ut. Vi har f eks vært på sykebesøk hos Sofia, på Hundens Dag på Krokstadsenteret og på julemøte i Brukshundklubben. Alle aktivitetene har gått riktig så bra og Zia ser ut til å takle nye miljøer godt. På Hundens Dag hilste hun på alt fra irsk ulvehund til chihuvava uten problemer.

 

I dag har vi vært på julemarked i sentrumsgata i Vestfossen - med nytt dekken på. Joy var også med på turen. Joy er rolig og sindig i slike sammenhenger, så hun er et godt forbilde. Flere barn ville hilse og siden Joy lett tar kontakt med alle som ønsker det, fulgte Zia fint etter. Det var ikke alt for mange mennesker, så det var helt greit å gå der med en litt ustruktuert valp i bånd. Hele turen tok 10 - 15 minutter, men det er ikke lengden som teller.



 

På sykebesøk!

 

 Som gjest hos en barnefamilie kan man finne nye "leiketøy" - en prinsessesko for eksempel.

Hjemme her er vi også godt i gang med litt "trening". Nå er Zia flink til å trene seg selv også, så jeg får mye ekstra der. Hun liker å komme seg opp i høyden og de 3 krakkene jeg har på forskjellige steder i huset blir flittig brukt. Av og til har hun "ras" og da går det i full fart i "runden" mellom kjøkken og stue. Innlagt i rundene er også opphopping på krakkene. Hun kom seg også ganske raskt opp i dagsenga og der var det både gode tepper og skinnfeller som det skulle herjes med. Jeg iverksatte litt oppdragelse i den sammenhengen - hos meg er det bare lov å ligge i dagsenga når jeg ligger der. Men etter et par "uhell" med tissing, har jeg satt grind foran senga. Så skal vi heller fortsette grensesettinga når vi har fått reinsligheten på plass (den stresser jeg ikke så veldig, men vi er godt i rute i forhold til Zia's alder).

Ellers ser det ut som om Zia liker å teste ut nye underlag - hun vil gjerne prøvegå på det meste. Som f eks hyllene på metalltrillebordene i hunderommet, dusjkabinettet, putene i dagsenga osv. Det lover godt for agilityen.

Ellers leiker vi mye - både med de andre hundene tilstede og med Zia aleine. Litt stå-trening blir det også og selvfølgelig handtering - tannsjekk, øresjekk, kloklipp osv. Jeg har begynt å betinge klikkeren på henne og da oppdaget jeg et litt svakt punkt. Hun syntes selve klikket var skummelt i starten. Jeg har fått løst opp på det nå (ved bruk av de andre hundene som forbilder), men ser nok at hun kan være litt var for skarpe lyder.

Litt etter nyttår skal vi starte på valpekurs. Ikke et hvilket som helst valpekurs, men "et long distance" kurs der kurslederen vår bor i Slovenia. Flere ganger verdensmester i agility - Silvia Trkman - har laget et konsept der vi får hjemmeoppgaver annen hver uke. Kurset er laget spesielt for vordene agilityhunder og baserer seg mye på leik og triks som kan komme til nytte seinere. Dette blir spennende.

Ut over det får jeg bruke treningskamerater i Brukshundklubben til sosialiseringa og i Drammen hundepark er det valpeslipp hver onsdag i oppvarmet hall. Dropp inn trening i agilty har de også, men det er litt tidlig for oss enda.

På Hundens Dag var det også tilbud om fotografering. Jeg slo til og fikk 3 fine bidler av Zia med julemotiv. Et av dem pryder hjemmesia vår - et annet ser du her. Og med det ønsker vi God Jul til alle våre venner!

Felizia har kommet hjem!

Da har verdens fineste lille Felizia kommet hjem og satt sitt preg på hverdagen. Ja, navnet blir Felizia - med kortversjonen Zia. Og navnet passer bra! "Feliz" betyr jo glede og hun er en liten kropp helt full av glede. Men Samba hadde også passet, for hun virkelig danser av rein glede - hele kroppen i bevegelse, hopp, sprett og saltomortaler.

 

 Felizia liker seg i høyden - denne krakken inntok hun raskt.

 

Jeg hentet henne på Lysaker på fredag. Oppdrettere Sirja og Erik skulle stille voksne hunder på Dogs4All, og hadde da med seg Felizia og hennes søster Bella i baggasjen. Hun hadde taklet den lange reisen (med ferje og bil gjennom Sverige) fra Finland helt fint og var i full gang med leik på hotellrommet da jeg ankom. Etter enda en biltur kom vi hjem litt utpå kvelden og hun fikk sitt første møte med barte-damene her. Hun synes de var litt skumle i starten. Joy overså henne aldeles, men Chari og Gabi var litt "på" og måtte begrenses litt. Utover lørdag og søndag tødde hun mer og mer opp i forhold til de andre hundene og nå er hun i full leik med spesielt Gabi. Men også Chari kaster seg inn i leiken av og til.

 Felizia har funnet en ny leike og Gabi følger med.

 Pause i leiken!

 

Hun får av og til noen meldinger fra de voksne hundene om at hun får oppføre seg pent. Som f eks når hun reiste seg på bakbeina og plantet forlabbene på ryggen til Joy. Men Joy er flink med tipasning av tilbakemeldingene sine - Felizia skjønte at hun hadde trått over en grense, men ble ikke så veldig redd.

Den største frustrasjonen for Joy og Chari er vel at Felizia rett som det er okkuperer deres seng! Da tråkker de litt utålmodig rundt før de finner seg en annen plass å ligge. Gabi pleier ikke å ligge så mye i den senga, men nå har hun rett som det er gått og lagt seg sammen med Felizia. Jeg tror hun trives som "storesøster".

 Når man har inntatt selve dronningssenga får man vise litt underkastelse.

 

 

 Men også Gabi legger seg helt på ryggen av og til. Her vifter hun med alle 4 bein i været, mens Felizia sitter og lurer på hva dette skal bety.

 

De 4 første nettene sov jeg sammen med Felizia på dagsenga i stua. Første natta lå hun ved siden av meg, men fra og med natt nr 2 insisterte hun å ligge på meg eller tett inntil og da helst under dyna. En liten åpning på dyna og hun pilte under, ålet seg raskt nedover langs min kropp og endte som en behagelig fotvarmer. Når hun bare fikk ligge på sin utvalgte plass, lå hun rolig hele natta og forble innunder dyna til jeg hadde kledd på meg.

 

Nå i natt har hun sovet sammen med de andre hundene i hunderommet. Det gikk også helt bra - jeg har ikke hørt en lyd derfra i løpet av natta. Litt "makulering" av aviser var resultatet på morgenen, samt en tisseflekk og en liten "kabel". Jeg pleier ikke å stresse reinslighetstreninga på så små valper, men hittil har Felizia vært riktig flink. Og det til tross for at vi har hatt et ufyselig vær de siste dagene med, sludd, regn og vind. Det er lett å se når hun "må", så da er det bare å ta turen ut.

 

Ute gjør hun raskt fra seg og er klar for å komme seg inn igjen ganske snart. I dag har været vært litt bedre, så da fulgte hun etter de andre hundene på en ekspedisjon i hagen.

 

 Godt å ha Chari's spor å gå i når det har kommet snø.

 

 Øverst i hagen - under furuene - er det mindre snø.

 

Så langt har det meste gått på skinner. Det eneste lille "problemområde" vi har er maten. Felizia er ikke særlig flink til å spise. Og hun er ganske tynn, så hun kan godt få litt mer kjøtt på beina. Jeg har prøvd meg fram med forskjellige løsninger og det som har falt mest i smak er Provit Vom. Den er vitaminisert og skal kunne brukes som fullfor, men jeg synes det blir litt ensidig. I dag har jeg kjøpt et par bokser med våtfor for valper fra Royal Canin. Det kalles "apetizer", og jammen spiste hun ikke ganske bra når hun fikk en blanding av dette våtforet og de vanlige forkulene. Jeg håper det løsner slik at hun kommer inn i gode spisevaner. Hvis de voksne hundenes atferd er smittsom, bør det ikke ta lang tid. For dem er foringen dagens absolutte høydepunkt.

 

I dag har vi vært hos veterinæren. Der har hun fått markekur (pålagt i forb med importen), vaksine og en generell helsesjekk.  Alt sto bra til og hun taklet helt greit å være på besøk der - både selve veterinærkontrollen og det å komme inn på et fremmed sted med andre hunder og mennesker. Etter vetten var vi på en liten hilsetur på jobben min og det var også helt greit!

 

Felizia er glad, kjapp, spretten og uredd. Hun er omtrent som et føll som ikke helt har fått kontroll over alle 4 bein og hun har en helt annen måte å bevege seg på enn det en dvergschnauzervalp har. Hun liker seg i høyden og er veldig fornøyd når hun kan komme seg opp på noe. Krakken på kjøkkenet og senga i hunderommet "fikset" hun raskt. Senga i hunderommet er en helt vanlig seng, men det ligger en hundeseng på en pall rett på undersiden. Felizia fant ut på et halvt minutt at hundesenga på pallen kunne brukes som "trappetrinn" for å komme opp i den store senga. Så nå spretter hun opp i senga før jeg har kommet halvveis over gulvet. Dagsenga i stua har hun ikke kommet seg opp i enda, men det tar nok ikke mange dagene.

 

Felizia er også en ordentlig kosehund, og vil gjerne ligge på fanget. Hun kommer når hun blir ropt på (stort sett) og er lett å få kontakt med. Selv om hun ikke er så flink til å spise, er hun glad i små godbiter, så treningsmessig skal vi nok finne noen løsninger. En utfordring vi får når det gjelder trening i vinter - sosial trening og miljøtrening først og fremst - er at hun er ganske varmekjær. Hun er jo glatthåret og pelsen isolerer nok ikke så mye. Hun fryser lett. Jeg har bestilt nyeste versjon av Hurta-dekken til henne i dag og håper at jeg har valgt en størrelse som holder gjennom vintersesongen. Litt stort i starten er det nok, men hun må jo ha litt å vokse i.

Felizia prøver juleantrekket - litt stort enda, men innen jul vil den sikkert passe bedre.

 

Som dere skjønner, koser jeg meg veldig med nykomlingen og jeg har ikke angret et minutt på at jeg gjorde dette litt spontane valget. Og så tror jeg at jeg har vært veldig heldig med at den første jeg kontaktet ang rasen var Erik i Kennel Braslight's og at det ble en tispe på meg fra hans og Sirja's kull. Det har vært topp dialog og service fra første stund og jeg ser fram til videre kontakt med dem.  Jeg håper og tror at Felizia og hennes søster Bella vil bidra positivt til at denne spennende rasen vil få et godt fundament for videre vekst også i Norge.

På besøk i valpekassa.......

Jeg har vært på besøk i Kennel Braslight's - hos oppdretterne av min nye hund. Det var veldig hyggelig og jeg likte det jeg så - både valpene, de voksne hundene og oppdrettere Erik og Sirja svarte helt til forventningene. Valpene var 5 uker på tirsdag, så nå begynner de virkelig å vise seg. Jeg fløy over til Finland tirsdag kveld, ble hentet på Airport-hotellet onsdag morgen og tilbrakte så mye tid som mulig ved valpekassa hele dagen - bare avbrutt av valpenes sovepauser. Alle bildene av valpene her er forøvrig tatt av Erik Lindholm.

 Tillitsfulle valper - fint å sove på fanget!

 

Valpene var så godt som fordelt, så jeg kunne kose litt ekstra med den som skal flytte til meg. Hun blir registrert som Braslight's Felizia, men jeg har ikke bestemt om hun skal hete Felizia eller bare Zia til daglig. Samba er også et alternativ. Ganske morsomt i grunnen, for da jeg satt og surret litt med navnealternativer her hjemme, var Felizia et av valgene. Det betyr nemlig "glede" på portugisisk. Så da det kom mail fra Erik om at jeg skulle få tispe 2 og at Felizia ville bli navnet hennes, kunne jeg ikke annet enn å le. Jeg hadde ikke sakt noe om at jeg hadde Felizia som et av to navnealternativer.

 

 

 Braslight's Felizia

 

 

Felizia er nok den mest aktive valpen i kullet. Hun var stadig i farta, men kunne også krype inn i armkroken for å kose seg litt. Så har jeg også ønska meg en aktiv og vital hund - det passer meg bra!Erik mener hun kommer til å ligne mamma Bianca, og det er heller ikke dumt.

 

 

 Snart å se i Kennel Dunkel!

 

 

Kontakten er opprettet!

 

Nå er det bare å få tia til å gå fam til 23. november. Erik og Sirja har meldt på 2 hunder til Dog4All og de tar da med seg både min valp og en valp til som skal til Norge. Søknaden til Mattilsynet og Jordbruksverket er innvilget, så vi har full kontroll.

 

Det blir en lang måned - jeg har ikke så mye annet på planen heller. Gabi var på utstilling forrige helg, men nå skal pelsen få gro slik at vi kan ta en full nednapping til våren.

 

Joda, som sakt, vi var på utstilling. NKK på Hamar. Men blå sløyfer kan man vel forbigå i stillhet? Dommer Terje Lindstrøm mente Gabi så bra ut når hun sto oppstilt, men han syntes hun ble noe overbygget i bevegelse. Jeg merket også at hun hang i utstillingsbåndet, så selv om vi ikke var helt tilbake der vi var i vår, må jeg nok innse at Gabi trives best på utendørs utstillinger. Og hun trives også best når hun har med seg noen andre hunder på utstilling - til Hamar reiste vi aleine denne gangen. Kompis var påmeldt, men har falt litt ut av hold igjen.

 Men står pent gjør Gabi!

 

 

Bambi-watch!

 

Gabi har sin egen måte å fordrive tiden på - hun speider etter rådyr! 3 rådyr har vandret forbi rett utenfor hagegjerdet et par ganger og Gabi håper stadig at de skal komme igjen. Hun tilbringer derfor en god del tid med å stirre ut terrassedøra. Om det er så mørkt ute at hun umulig kan se noen rådyr betyr ikke så mye. Her skal ikke en eneste liten rådyrkalv få lurt seg forbi igjen.

Selv har jeg planer om en skikkelig opprydding/vasking i huset og jeg har starta med vaskekjelleren og gangen inn dit nå i helga. Neste innsatsområde er hunderommet. Men når været tilsier det, er det fortsatt litt å gjøre på ute. I dag er årets avling av jordskokk høsta. det ble en 2 - 3 kilo, tenker jeg. De første egendyrkede jordskokkene er allerede fortært - fløtestuet.

Brasiliansk terrier....og noko attåt!

 Så ble det ingen dvergschnauzer valper her denne gangen heller. Chari er konstantert tom igjen. Det er litt frustrerende, men ikke noe å gjøre med.

Selv har jeg gardert meg - valpekos skal det bli! Jeg har nemlig bestilt en ny hund! Og ikke bare en ny hund - en NY RASE også. I slutten av november kommer en brasiliansk terrier hit. Pr i dag finnes det bare 6 registrerte brasser i Norge og det første kullet her ble født for drøyt 2 uker siden. Men i våre naboland er det flere etablerte oppdrettere og min valp kommer fra Kennel Braslight's i Finnland.

En av disse søte, små flytter inn i Kennel Dunkel i slutten av november. (Foto: Erik Lindholm)

Gode, mette valper sover! (Foto: Erik Lindholm)

Den brasilianske terrieren har omtrent samme "arbeidsbakgrunnen" som det dvergschnauzeren har. Den er en muse-og rottejeger og kom det større inntrengere på gården skulle den varsle. Den skal ikke ha fullt så mye jaktdrift som en del andre terriere og den skal ikke være "skarp" på noen måte. Mitt håp er å få en omgjengelig og sosial hund, men som likevel har litt mer motor og framdrift i agilitybanen enn det jeg klarer å hente ut i mine dvergschnauzere. Brassen er glatthåret (minimalt pelsstell!) og litt større enn dvergschnauzeren - 33 - 40 cm står det i standarden (dvergen 30 - 35). Fargen skal være tricolor i hodet og svarte, brune eller blå tegninger på kroppen ellers.

Dette er valpenes far - herlig uttrykk! (Foto: Katja Leväniemi)

For å korte ventetia litt fram til ny valp kommer i hus har vi bedrevet både litt utstilling og litt agility. Gabi, Kompis og jeg tok turen over fjellet til Rogaland forrige helg, Der arrangerte schnauzerklubben utstilling på lørdag og Norsk Kennelklubb på søndagen.  På lørdagen ble Gabi 2. beste tispe, mens Kompis fikk Excellent uten CK.

Det var søndagen det gjaldt som mest - NKK-utstillingen er internasjonal og det innebærer at det både er stor-cert og Cacib (internasjonalt certifikat) å hente. Gabi sto igjen som eneste tispe med CK, og derved var stor-certet hennes. Dommer Christina Rossier mente at hun ikke var helt klar for Cacib enda, så det ble ikke delt ut. Jeg er uansett veldig godt fornøyd. For å bli Norsk utstillingschampion må hunden ha 3 cert, hvorav et stor-cert. Det har Gabi nå, men siden 1 av certene må være tatt etter fylte 2 år, må vi gå for et til. Siden vi da klarer oss med et cert fra en litt mindre utstilling, ser vi championatet blinke som en liten stjerne utpå våren en gang. Kompis fant ikke helt nåde hos en god, men streng dommer. Det ble Very Good på han denne dagen.

BIR (Skruff's Bohemian Rapsody)  og BIM (Gabriela von Dunkel) på NKK Rogaland.

Jeg henger fortsatt med på en treningsgruppe i agility i Drammens brukshundklubb. Det er i hovedsak Gabi jeg trener og i høst har hun glimtet til med litt mer fart og sprut i agilityen. Vi tøyser litt med at hun har skjerpa seg nå når jeg har bestilt meg ny agilityhund, men det skyldes vel heller at hun er blitt litt mer voksen og konsentrert.

På onsdag var det klubbmesterskap og jeg dømte først bronsemerkeprøven. Så stilte jeg med en hund i hver av de 3 klassene i selve klubbmesterskapet.

For Gabi i rekruttklassen valgte jeg å få holdt opp pølsa (den flate tunnellen). Hun gikk relativt bra, men pga hjelpa vi fikk står det DISK i protokollen.

Chari stilte i klasse 1. Hun tøffa i vei og kom jammen igjennom banen med 0 feil og ikke alt for dårlig tid. Det holdt faktisk til 1. plass.

Joy stilte i klasse 2/3 og la i vei i stor fart. Også hun gikk feilfritt, men det er mange gode ekvipasjer i Drammen. Vi er riktig så godt fornøyd med en 4. plass i det selskapet.

Joy og Chari har altså bare vært noen få minutter på ag-banen i løpet av høsten. Og de går bedre jo mindre de trener - hehe. Jeg ble såvidt positivt overraska at jeg forsøkte å trene litt med de på en ekstratrening i Drammen hundepark i går ettermiddag. Men da skulle Joy bare markere (hun har blitt skrekkelig til å gjøre det etter steriliseringen) og Chari sosa rundt som hun av og til kan gjøre. Nei, de får nok bare ligge til lading i bilen for så å bli tatt fram i de "store" mesterskapene, de to der.

Chari vant klasse 1 i klubbmesterskapet i DBHK.

Her hjemme har det vært stille og rolig. Jeg kom meg relativt fort etter krystallsyken (som det sannsynligvis var siden det gikk over så fort). Har pusla litt rundt huset og ikke stressa med noe.  Og sånn går no dagan!

Den største "begivenheten" var kanskje anskaffelse av en elektrisk motorsag. Den ble prøvekjørt ved å kappe ned den siste av de 6 store thujaene som "prydet" eiendommen da jeg overtok her for 6 år siden. Stammen var vel ca 20 cm i diameter og jeg klart å få den til å falle i riktig retning inn i hagen! Man er da ikke datter av en sagbrukseier for ingenting! Siden saga er avhengig av en ledning, har den jo litt kort rekkevidde, men jeg når ihvertfall rundt på egen eiendom. Og den var veldig lett i bruk. Bare å plugge inn og trykke på knappen. 

Farvell thuja!

Druehøsten! Disse ser jo riktig gode ut! Det syntes fuglene også!

Hurra meg rundt!

Hurra: Kanskje valper!   ....forøvrig har det gått trill rundt for meg i det siste.

 

 

Da er også Chari ferdig med løpetid og Victor reiste hjem til forverten sin i går. Og har han lagt igjen noen frø her som kan vokse og gro? Ja, det har han!

 

Først ut var jo Mia. Der ble det aldri noe annet enn lunkne, halvhjertede forsøk. Mia virka villig nok, men Victor tok henne ikke helt på alvor. Hun ble derfor sendt hjem med uforrettet sak etter ei ukes tid (og etter vet test som konstanterte at butikken var lukket for sesongen). Mia's forvert rapporterte at nabohundene hennes var veldig klare et par dager før Mia kom hit. Var vi for seint ute? Det kan faktisk tyde på det og hun har jo lurt meg før. Ikke lett å se når løpetia faktisk starter på den dama der. Vel, vi lærer henne bedre å kjenne for hver runde, så til våren skal vi jammen klare å time dette bedre.

 

Så var det Chari igjen. Der virka alt helt rolig - nesten som det ikke var løpetid i det hele tatt. 14 dager ut i løpetia begynte jeg å sette et stort kryss over valpeplanene denne gangen også. Så på 18. dagen begynner ting å skje. Victor er plutselig meget interessert i den utvalgte. Selv var jeg ganske sjaber og måtte la de styre i vei på egen hånd. Men Chari er litt tøysete. Hun står bra til et vist punkt, men i det avgjørende øyeblikket setter hun seg ned eller legger seg. Så Victor fikk det altså slett ikke til. Slik går en dag og også en god del av neste dag. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at det var naturmetoden som skulle få råde, men så lot jeg prinsippene fall, puttet hundene i bilen og reiste til veterinæren. Faktisk går det bedre enn forventa å kjøre bil selv om man er svimmel og utilpass - når man MÅ!

 

Chari ble altså inseminert tirsdag og onsdag nå i denne uka. Utstryket hos veterinæren viste at tiden skulle være den rette og Victors interesse varte helt fram til torsdagen . I noen dager var det bare Chari som telte - han ville knapt spise og han ulte/gråt når han ble holdt adskilt fra den deilige. Det at han var så sikker i sin sak gjør meg absolutt optimistisk denne gangen - det var han nemlig ikke i forrige runde. Så nå er det bare å vente med lengsel og spenning fram til ultralyd 4 uker etter inseminering.

 

Forrige helg var vi på utstilling igjen. Selveste Bjerke, altså NKK's internasjonale utstilling på Bjerke. Vanligvis en av årets største utstillinger i Norge, men denne gangen var det bare 9 påmeldt hunder. Til gjengjeld var det 9 flotte hunder. Kompis ble 3. beste hannhund m/CK og Gabi ble 4. beste tispe, også med CK. Det er jeg godt fornøyd med i det selskapet og med syk handler. Dagens BIR (Pixbo Option) er forøvrig onkel til Gabi og Kompis og han ble Internasjonal Champion denne dagen. Dagens BIM var også "tjukke slekta" - halvsøster Perfect Touch Keep An Eye On Neviva (samme far). Dommer var Åse Jakobsen.



 

 

 

Kompis i ringen.

 

 

 

I farta!

 

Og så begynte karusellen å gå! Bra det var noe å holde seg i!

 

 

Jeg har altså ikke vært helt i form i det siste.  Det begynte med en kraftig svimmelhet og oppkast/diare før helga. Men jeg skulle jo på utstilling på lørdagen, så jeg fikk stabla meg selv, hund og utstyr inn i bilen og kjørt til Tranby der Øyvind overtok måde sjåførjobben, rigging av utstyret og klargjøring av hundene. Jeg kjente meg etter forholdene ganske bra og gikk med både Kompis og Gabi i ringen. Mens jeg sto og venta på å komme inn igjen i beste tispeklasse, begynte karusellen å gå for alvor. Jeg måtte bare holde meg fast i rekkverket - alt seila rundt for meg. Øyvind tok Gabi i ringen og jeg fant en stol jeg kunne hvile meg på. Øyvind tilbød seg å kjøre meg hjem, og det tror jeg var bra. Jeg var ikke særlig høy i hatten da. Jeg tror det er første gangen jeg har ordnet mat til hundene krabbene på gulvet, men om serveringa ikke var særlig elegant, fikk de da mat.

 

Søndagen tilbrakte jeg for det meste i dagsenga - med bøtte lett tilgjengelig. Hanne kom og tok hundene med på tur, så de led ingen nød.

 

Utpå mandagen bar det av sted til legen og jeg fikk min mistanke bekreftet. Virus på balansenerva eller krystllsyken (ikke helt sikker på forskjellen). Heldigvis hadde den værste kvalmen gitt seg, så jeg kunne så smått få i meg litt mat. Ut over i uka har jeg blitt bedre og bedre, så formen nå er ikke helt dårlig. Det kjennes litt som å være konstant fyllesyk og jeg blir fort sliten når jeg gjør noe fysisk eller når det er mye aktivitet rundt meg. Men jeg er ikke så svimmel lenger. Jeg skal jobbe 50% en ukes tid nå, og håper at formkurven fortsatt går oppover.

 

 

Victor reiste altså hjem i går og i dag har Exxi vært på besøk for å få ordna litt på pelsen. Spesielt Gabi synes det var fint å få mamma på besøk og etter endt pelsstell ble det flere runder med leiking på plenen.

På terrassen! (Fra venstre: Chari, Joy, Gabi)

 

 

 Chari, Gabi og Exxi leiker! (en nyklippet - fyfy - Exxi i forkant hilser på Chari og med Gabi til høyre)

 

 Joy flankert av sine to døtre Chari og Exxi. Gabi ute til høyre.

 

 

 Endelig fikk jeg tatt bilde av det ferdige taket også!

 

 

 Blir druene modne, tro? Dette skal være blå druer!

 

En full kurv mad kantarell ble sanka før svimmelheten inntok hodet.