Dronning Joy har abdisert!

Joy har vært den ubestridte lederen i min flokk i alle år siden hun ble voksen. Jeg hadde egentlig tenkt at det skulle forbli slik fram til hun ble naturlig avsatt - Joy hører liksom til i Kennel Dunkel og ikke noe annet sted. Men nå har hun altså flyttet til en ny famile og bosatt seg i Sarpsborg. Hun reiste for en uke siden og rapportene så langt tyder på at hun har funnet seg godt til rette. Foreløpig er det en prøveordning, men hvis det ser ut som om Joy trives i sin nye familie og de trives med henne, blir hun værende. De hundene som er igjen hjemme ser ikke ut til å savne henne nevneverdig. Og jeg? Tja - jeg føler meg slem og kynisk som sender bort dronninga mi. Men det går vel over.

 Dronning Joy er klar for utstilling (ca 2 år på bildet)!

Grunnen til at jeg valgte å sende Joy fra meg er at det kan være hun som er årsaken til fertilitetsproblemene hos meg. I en ulveflokk er det et kjent fenomen at det bare er Alfa-tispa som får skikkelig løpetid og som derved blir paret. De andre tispene i flokken får ikke brunst på samme måten. Dette er ikke vanlig i en hundeflokk, men det kan forekomme. Og jeg finner ingen annen mulig forklaring på hvorfor mine øvrige tisper ikke lar seg pare/blir drektige.

Her kommer Joy's historie:

Joy havnet hos meg litt på grunn av et innfall. Vi var noen oppdrettere på tur til Tsjekkia der vi besøkte en kjent tsjekkisk oppdretter. Vi var på utkikk etter en hannhund for avl og oppdretteren vi besøkte hadde flere aktuelle kull. Vi var desverre litt seint ute, så de beste hannvalpene var allerede bortbestilt. Det ble ingen valp på oss.

Vi fikk imidlertid hilse på en 1 år gammel hannhund som bodde i kennelen. Han var bare herlig. Han var riktig så pen og stilig også, men det som bergtok oss helt var hans charm og livlighet. Han danset foran oss - glad og fornøyd og med full kontakt. Men han var selvfølgelig ikke til salgs.

Vel hjemme i Norge klarte jeg ikke helt å glemme møtet med Cowboy som 1-åringen het. Jeg kjente tydelig den "må ha det, bare må ha det" -følelsen. Og jeg begynte å leite litt på nett på linjer og "familiemedlemmer". Da dukker det ganske raskt opp et nyfødt kull i Polen hos Kennel Hermes. Faren var en helbror av Cowboy'en (fra et tidligere kull). Jeg trengte ikke lange betenkningstiden: Det ble sendt en mail til Polen og prosessen med å importere valp var i gang.

Joy 8 mnd gammel - rett før avreise til Norge.

På den tiden var det ikke helt ukomplisert å importere en hund fra Polen. Den måtte ha godkjent rabiesvaksine og det tok tid. Joy kunne derfor ikke hentes hjem før hun var drøyt 8 mnd gammel. Jeg hadde gitt oppdretteren klare instrukser om nødvendigheten av sosialisering og miljøtrening, men var naturlig nok temmelig spent da jeg dro til Warshawa for å hente henne. Men Joy hadde en positiv innstilling til det meste og tok både oppholdet i storbyen, flyreisa hjem og etableringen hjemme hos meg med stor ro. Jeg hadde fra før dvergschnauzerene Soffi, Lulu og Mike.

Joy viste seg ganske snart å være en utmerket utstillingshund. Hun var kvadratisk bygget med kort rygg og en stram, fin overlinje. Men best av alt: Hun likte seg i ringen og var en ordentlig show-hund. Hun fikk derfor ganske raskt titlene Norsk og Dansk Utstillingschampion og er også innehaver av 2 Cacib. Hadde jeg lagt litt mer arbeid i det, hadde vi nok kunnet oppnå Internasjonalt Championat også.

Joy fikk sitt første kull når hun var drøyt 2 år gammel - hele 7 valper var det i C-kullet. Hun var en utmerket mamma fra første stund av og hadde rikelig med melk til alle 7. Jeg beholdt selv en tispevalp - Chari.

Kull nr 2 - E-kullet - fikk hun 1,5 år etterpå. Også da ble det 7 valper. Denne gangen endte det med et keisersnitt, men Joy satte i gang med stell av valpene nesten før hun hadde våknet ordentlig fra narkosen. Fra dette kullet beholdt jeg Exxi, men hun flyttet til forvert som valp.

Selv med såvidt store kull, har det vært bare fornøyelig å ha Joy som valpemamma. Når valpene var nyfødte, rikket hun seg nesten ikke fra valpekassa. Seinere passet hun på, stelte dem og lekte med dem som en god mamma skal. Hun hadde også en avslappet holdning til at de andre hundene fikk være med valpene og valpekjøpere og andre besøkende ble tatt i mot av en stolt mamma. Men hun var aldri langt unna dersom en valp klynket eller på annet vis uttrykte ubehag. Hun og jeg utviklet et fint samarbeid om stell og pass av valpene. Blandt annet når de skulle inn og ut hjalp Joy til med "gjeting" av dem for å få de til å gå riktig vei.

Joy med 2 dager gamle valper - E-kullet, tror jeg.

Jeg driver oppdrett i liten skala, så jeg hadde ikke store planer for videre avl på Joy. Og etter hvert skjedde det noe rundt løpetiden hennes - den varte i 5 - 6 uker og hun virket i dårlig form. I samråd med veterinær ble livmor og eggstokker fjernet høsten 2011. Det viste seg at hun hadde en stor syste på den ene eggstokken og en innsnevring i den andre. Like greit at det hele ble fjernet!

Joy viste tidlig anlegg for agility, så hun ble raskt den hunden jeg la flest treningstimer ned i. Hun satte pris på treningsøktene og var aldri vanskelig å be. Baller og andre gjenstander har hun aldri vært så interessert i, men godbiter fungerte bra som forsterker for henne. Og etter hvert ble det mange konkurranser på oss. Joy var veldig hindersikker, men farta ble ikke så alt for stor. Hun endte opp som en habil klasse 2 hund, men der kunne hun også slå til med en pallplass på en god dag.

Joy og jeg gikk på lag med våre klubbkamerater i Drammens brukshundklubb gjennom flere år. Og siden Joy hadde få banefeil, var hun en god lag - hund. Der er jo som regel ikke farta så utslagsgivende. Vår lagdeltakelse toppet seg med sølvmedalje i Norgesmesterskapet i 2011. Ikke Joy's beste løp, men hun bidro absolutt til at sølvet havna i Drammen det året.

Norgesmesterskap for lag 2011 - Joy og jeg i farta!

 

.....og vi hedres med sølvmedalje!

Joy pådro seg et prolaps i ryggen våren 2012. Jeg veit ikke hva som skjedde, men hun kan ha sklidd på isen ute. Etter en periode der hun måtte holdes helt i ro, ble hun frisk igjen. Men jeg valgte å avslutte konkurranseaktiviteten i agility med henne og etter det har hun bare fått litt "aktiviseringstrening" på agilitybanen.

Både i forbindelse med agilityen og utstillingskarrieren har Joy og jeg vært mye ute på reise. Vi har vært tilbake i Polen på Verdensutstilling, vi har vært på utstilling i Danmark og Sverige og vi har gått agility fra Trondheim i nord til Stavanger og Kristiansand i sør. Joy har alltid vært ukomplisert å ha med seg på reise- trygg og fin på nye steder. Og litt bortskjemt - på reise er det nemlig lov å sove i senga!

Det var litt av Joys historie - her kommer litt mer om Joy og hennes forhold til de andre hundene hjemme hos meg:

Først av alt: Jeg har aldri sett Joy i slosskap eller i noen annen form for åpen "maktkamp" med hverken andre hunder hjemme hos meg eller hunder vi har truffet ute i hundemiljøet eller "på gata". Joda, hun kan sette en innpåsliten hannhund på plass og hun har også været en god oppdrager på litt vel frekke unghunder. Men alltid kontrollert og "rettferdig". Jeg har derfor alltid ansett henne som en god flokkleder og har egentlig ment at det har vært bra for flokken. Nå er jeg ikke lenger så sikker. Er det noe jeg har oversett? Hvis teorien min stemmer, er det nok sannsynligvis det. Når jeg ser tilbake på "livet i leiren", ser jeg også et vist mønster.

Da Joy kom inn i huset drøyt 8 mnd gammel, bodde Soffi, Mike og Lulu der fra før. Hannhunder og tisper har mer eller mindre separate rangstiger, så i forhold til hannhunder har ting fungert helt greit. Men Joys forhold til Soffi (som var eldst og leder før Joy kom) utviklet seg relativt raskt til å bli en slags stillingskrig. Jeg så aldri noen åpen konflikt, men Soffi endret atferd, trakk seg mer bort og virket utilpass. Jeg hadde uansett skrinlagt videre avlplaner for Soffi, så når det dukket opp en god løsning for for henne, ble hun omplassert og bodde hos Aud og hennes familie fram til hun døde nesten 11 år gammel.

Lulu var i utgangspunktet en ranglav tispe og hun gjorde ikke krav på noen lederposisjon. Man blir vel av og til litt blind på det som skjer i egne rekker, men det var Sonja (som hjalp meg litt med alle Joy's valper) som satte fingeren på det: Lulu virker så trist, sa hun. Etter litt observasjon måtte jeg gi Sonja rett! Lulu virket ikke helt komfortabel. At jeg i tillegg hadde problemer med å få henne paret, sier en del. Lulu ble omplassert og noen tid etter omplasseringen lyktes jeg med å pare henne. Hun nedkom med 3 valper, men den ene var desverre død ved fødsel. Jeg valgte å ikke avle mer på Lulu og hun lever fortsatt i beste velgående hos sin forvert Bjørg. Hun har det veldig bra der.

Neste tispe på rangstigen etter at Lulu flyttet var Chari. Hun var jo Joy's datter fra C-kullet og forholdet mellom mor og datter har alltid vært veldig godt. Jeg har ikke merket noe til at Chari ikke har trivdes (og jeg har etter hvert blitt flinkere til å observere!) hjemme hos meg og med Joy som sjef i flokken. Men å pare Chari har aldri vært lett og i praksis har hun blitt inseminert alle gangene jeg har forsøkt å få henne drektig - totalt 5 ganger. Og kun en av gangene har det blitt resultater av det. Totalt bar hun da 7 valper som sin mor, men 2 døde i en vanskelig fødel og en var ikke helt riktig utviklet.

Jeg ønsket å ha 2 separate tispelinjer og kjøpte derfor Mia fra Kennel Super Play i Finnland høsten 2009. Mia kom hjem til oss bare 10 uker gammel. Hun ble tatt vel i mot av de andre hundene og så langt jeg kunne observere, hadde hun en lykkelig og helt normal valpetid hos meg. Når hun var rundt 1,5 år begynte jeg imidletid å se at noe skjedde. Mia trakk seg mer vekk fra de andre hundene og hun var veldig på vakt når vi var ute på tur. Jeg hadde på det tidspunktet 5 hunder og det syntes jeg var litt mye. Så når jeg via bekjente kom i kontakt med Randi, endte det med at Mia flyttet hjem til henne. De trives riktig så godt i hverandres selskap. Men jeg har pr nå ikke klart å få Mia drektig. Jeg har forsøkt å pare henne på 3 løpetider. En gang ble hun inseminert, men de siste gangene har brunsten vært så svak at jeg ikke har gjort det heller. Selv om det nå er snart halvannet år siden hun flyttet, ser det altså ikke ut som om hun utvikler full brunst. Hun har vært noen små turer innom hos meg siden hun flyttet, men ikke mer enn en to - tre dager av gangen.

Etter at Mia og Victor flyttet har Joy bodd hjemme sammen med Chari og sin datterdatter Gabi (etter Exxi - født i mars 2011). Og siden i november valpen Zia (brasiliansk terrier). Jeg synes jeg har sett litt av den samme utviklingen på Gabi som på Mia. Rundt 1,5 år gammel begynner hun å trekke seg litt tilbake fra de andre hundene. Jeg er ikke sikker, men jeg har en mistanke om at heller ikke Gabi har utviklet full brunst på sine løpetider. Hun har vært for ung til å bli paret pr nå, men fra og med neste løpetid i sommer er det aktuelt.

At problemene viser seg når de unge tispene er rundt 1,5 år gamle er nok ganske naturlig. De går da inn i den siste psykiske modningsfasen og blir helt voksne.

Om det er Joy som dominerer de yngre tispene så mye at de ikke får normal brunst er fortsatt bare en teori, men jeg har fått bekreftet fra veterinærhold at det kan skje. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre ved neste løpetid, men det er aktuelt å foreta en full feritlitetsutredning på ihvertfall en av tispene. Ved de tidligere forsøkene er både Chari og Mia fulgt opp med tester og samvær med hannhunden over lengre tid, så jeg tviler på et årsaken skal være så enkel som "feil tidspunkt". Og det har vært forsøkt med 4 forskjellige hanner - alle med 1 eller flere kull bak seg. Hvis jeg gjør et nytt forsøk, blir det med full oppfølging fra veterinærhøgskolen og reproduksjonsavdelingen der.

Hvis det er Joy som er årsaken, veit jeg heller ikke om det at hun nå har flyttet ut, vil ha noe å si for de tispene som allerede er "skadet". I og med at Mia fortsatt ikke viser noen tydelig brunst, kan det jo se ut som om skaden er varig. Det er det bare tiden som vil vise.

Og hva som skjer med flokken hjemme hos meg er også usikkert. Ingen av de 2 voksne - Chari og Gabi - virker som noen ledertyper, men kanskje de "vokser på" at de nå må ta mer ansvar. Og valpen Zia har tiden foran seg - lykkelig uvitende om eventuelle lederskapsproblemer i framtiden.

Jeg savner Joy. Noen hunder får en litt større plass i hjertet ditt enn de andre og Joy er en av mine hunder som har fått den lille ekstra plassen. Jeg husker alle opplevelsene våre, gleden over å ha gjort det bra i utstilling og agility og ikke minst: Gleden over alle de 14 valpene som har sett dagens lys etter Joy og over det å få følge dem fra unnfangelsen og fram til levering - noen hele livet. Men mest av alt husker jeg Joys personlighet og livsglede - ikke minst uttrykt gjennom hennes karakteristiske Joy-lyd. Men jeg trøster meg med at Joy ikke er død. Hun lever videre i beste velgående og ser ut til å få et godt liv i sin nye familie. Jeg håper de også vil ha glede av henne. Og skulle det ikke gå bra, er hun velkommen tilbake hit. Da får jeg heller finne andre løsninger på fertilitetsproblemene her. Joy fortjener å ha et godt og lykkelig liv!

Joy i hagen - to dager før hun reiste.