Kennel Dunkels blogg: Hurra meg rundt!

Hurra: Kanskje valper! ....forøvrig har det gått trill rundt for meg i det siste.

Da er også Chari ferdig med løpetid og Victor reiste hjem til forverten sin i går. Og har han lagt igjen noen frø her som kan vokse og gro? Ja, det har han!

Først ut var jo Mia. Der ble det aldri noe annet enn lunkne, halvhjertede forsøk. Mia virka villig nok, men Victor tok henne ikke helt på alvor. Hun ble derfor sendt hjem med uforrettet sak etter ei ukes tid (og etter vet test som konstanterte at butikken var lukket for sesongen). Mia's forvert rapporterte at nabohundene hennes var veldig klare et par dager før Mia kom hit. Var vi for seint ute? Det kan faktisk tyde på det og hun har jo lurt meg før. Ikke lett å se når løpetia faktisk starter på den dama der. Vel, vi lærer henne bedre å kjenne for hver runde, så til våren skal vi jammen klare å time dette bedre.

Så var det Chari igjen. Der virka alt helt rolig - nesten som det ikke var løpetid i det hele tatt. 14 dager ut i løpetia begynte jeg å sette et stort kryss over valpeplanene denne gangen også. Så på 18. dagen begynner ting å skje. Victor er plutselig meget interessert i den utvalgte. Selv var jeg ganske sjaber og måtte la de styre i vei på egen hånd. Men Chari er litt tøysete. Hun står bra til et vist punkt, men i det avgjørende øyeblikket setter hun seg ned eller legger seg. Så Victor fikk det altså slett ikke til. Slik går en dag og også en god del av neste dag. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at det var naturmetoden som skulle få råde, men så lot jeg prinsippene fall, puttet hundene i bilen og reiste til veterinæren. Faktisk går det bedre enn forventa å kjøre bil selv om man er svimmel og utilpass - når man MÅ!

Chari ble altså inseminert tirsdag og onsdag nå i denne uka. Utstryket hos veterinæren viste at tiden skulle være den rette og Victors interesse varte helt fram til torsdagen . I noen dager var det bare Chari som telte - han ville knapt spise og han ulte/gråt når han ble holdt adskilt fra den deilige. Det at han var så sikker i sin sak gjør meg absolutt optimistisk denne gangen - det var han nemlig ikke i forrige runde. Så nå er det bare å vente med lengsel og spenning fram til ultralyd 4 uker etter inseminering.

Forrige helg var vi på utstilling igjen. Selveste Bjerke, altså NKK's internasjonale utstilling på Bjerke. Vanligvis en av årets største utstillinger i Norge, men denne gangen var det bare 9 påmeldt hunder. Til gjengjeld var det 9 flotte hunder. Kompis ble 3. beste hannhund m/CK og Gabi ble 4. beste tispe, også med CK. Det er jeg godt fornøyd med i det selskapet og med syk handler. Dagens BIR (Pixbo Option) er forøvrig onkel til Gabi og Kompis og han ble Internasjonal Champion denne dagen. Dagens BIM var også "tjukke slekta" - halvsøster Perfect Touch Keep An Eye On Neviva (samme far). Dommer var Åse Jakobsen.

Kompis i ringen.

I farta!

Og så begynte karusellen å gå! Bra det var noe å holde seg i!

Jeg har altså ikke vært helt i form i det siste. Det begynte med en kraftig svimmelhet og oppkast/diare før helga. Men jeg skulle jo på utstilling på lørdagen, så jeg fikk stabla meg selv, hund og utstyr inn i bilen og kjørt til Tranby der Øyvind overtok måde sjåførjobben, rigging av utstyret og klargjøring av hundene. Jeg kjente meg etter forholdene ganske bra og gikk med både Kompis og Gabi i ringen. Mens jeg sto og venta på å komme inn igjen i beste tispeklasse, begynte karusellen å gå for alvor. Jeg måtte bare holde meg fast i rekkverket - alt seila rundt for meg. Øyvind tok Gabi i ringen og jeg fant en stol jeg kunne hvile meg på. Øyvind tilbød seg å kjøre meg hjem, og det tror jeg var bra. Jeg var ikke særlig høy i hatten da. Jeg tror det er første gangen jeg har ordnet mat til hundene krabbene på gulvet, men om serveringa ikke var særlig elegant, fikk de da mat.

Søndagen tilbrakte jeg for det meste i dagsenga - med bøtte lett tilgjengelig. Hanne kom og tok hundene med på tur, så de led ingen nød.

Utpå mandagen bar det av sted til legen og jeg fikk min mistanke bekreftet. Virus på balansenerva eller krystllsyken (ikke helt sikker på forskjellen). Heldigvis hadde den værste kvalmen gitt seg, så jeg kunne så smått få i meg litt mat. Ut over i uka har jeg blitt bedre og bedre, så formen nå er ikke helt dårlig. Det kjennes litt som å være konstant fyllesyk og jeg blir fort sliten når jeg gjør noe fysisk eller når det er mye aktivitet rundt meg. Men jeg er ikke så svimmel lenger. Jeg skal jobbe 50% en ukes tid nå, og håper at formkurven fortsatt går oppover.

Victor reiste altså hjem i går og i dag har Exxi vært på besøk for å få ordna litt på pelsen. Spesielt Gabi synes det var fint å få mamma på besøk og etter endt pelsstell ble det flere runder med leiking på plenen.