Insektsommer.

En av ulempene (eller gledene dersom man trives med allsidig dyreliv) med å bo i skogkanten slik jeg gjør er at det er masse insekter der. Jeg har bodd forholdsvis landlig før også, men det har aldri vært så mye småkryp rundt omkring. Og med den kombinasjonen av fuktig og forholdsvis varmt vær vi har hatt i sommer har det riktig eksplodert.

Heldigvis er det ikke mye mygg, knott og andre tilsvarende "stikkedyr", så i det daglige er jeg ikke så veldig plaget. Men i sommer når jeg skulle male huset merket jeg det godt. Før jeg kunne starte med malinga måtte masse kingelvev og andre etterladenskaper etter smådyr fjernes. Utelampene mine må også stadig renses for hybelboere. Diverse nattsvermere er det rikelig med og stadig må små, svarte tusenbein fjernes fra gulvet i inngangspartiet. De to siste sommerene har jeg registrert en god del maur i hagen, men det ser jeg nesten på som positivt siden jeg høsten før det kom over en huggorm i innenfor gjerdene. Maur og huggorm går ikke så bra over ens, så maurtua som er i ferd med å bygge seg opp øverst i hagen skal få stå i fred.

For noen dager siden hadde jeg besøk av to litt større kryp og jeg måtte selvfølgelig finne fram kamera. Den første gjesten satt på luftløken i urtebedet. Det tok litt tid før jeg oppdaget den, for den gled ganske godt i ett med grønnsværet der. Den satt stille og vibererte med vingene ganske lenge før den fløy videre.

En øyenstikker har slått seg ned på luftløken.

Fasinerende dyr. Også så store, grønne øyne!

Den andre gjesten hadde nok tenkt seg innendørs, for den satt på inngangsdøra mi - en grasshoppe av god størrelse. Den oppdaga jeg seint på kvelden - morgenen etter var den borte.

Grasshoppa vil inn.

Apropos grasshopper: Veit du at grasshopper kan hoppe høyere enn hus? Ikke det? Joda, det kan de! Hus kan nemlig ikke hoppe i det hele tatt (en dum vits i dag - kunne bare ikke dy meg).

I kompostbingen min er det også rikelig med smådyr. De dukker opp nå når jeg har begynt å "lette på lokket" der. Jeg startet på søndag med å endevende den. Jeg legger det som ikke er omdannet til side og rister resten gjennom et jordsoll for å få ut omdannet jord. Den var i fuktigste laget nå, så den var tung å arbeide med. Jeg tok bare ut et trillebårlass på søndag, men kjente det likevel i armmusklene. PÅ tirsdag ble det også et lass og i kveld hadde jeg planer om ny innsats, men så.......det REGNER! Tenk det - innevær.

Kompostbinge under tømming.

Noen blir vel helt kvalme av slikt, men jeg er altså spesielt glad i meitemarkene "mine" og i komposten er det rikelig av dem. Håper ikke det er noen ihuga sportsfiskere som leser dette, da - de utgjør en trussel for mine venner meitemarkene. Noen meitemarker blir med i jorda som jeg kjører ut i blomsterbedet, men de fleste får komme tilbake til kompostbingen der de gjør en god jobb med nedbryting av avfallet.

Det jeg tar ut av kompostbingen blir fylt på i de to blomsterbedene jeg har. Jordkvaliteten der er ikke alt for god fra før, så det blir bra med litt tilskudd av feit, fin kompost. Resten kommer jeg til å legge til side for etterfylling i urtebedet slik at det er klart for neste sesong. Jeg har planer om et blomsterbed eller to til, men det blir neppe på denne siden av frossen bakke.

Joy sjekker nylig utlagt kompost i blomsterbedet. Noe spiselig her, tro? (Heldigvis fant hun ut at det ikke var det)

Jeg driver bare med kaldkompost, så komposten består av hageavfall og husholdningsavfall som ikke tiltrekker seg småkryp jeg absolutt ikke vil ha besøk av: Rotter og mus. Jeg har en ganske romslig binge nå, men ønsker meg egentlig en til. Da kan jeg ha en "årgangskompost" og en fersk en.

Kompostbingen står nederst i hagen og altså utenfor hundegjerdet, så når jeg styrer med den farter hundene rundt i den inngjerede delen av hagen og har sin egen agenda. Yndligsaktiviteten er å overvåke naboen og å holde øye med trafikken på Såsenveien, noe jeg ikke helt liker da det gjerne innebærer litt bjeffing dersom de observerer aktivitet der. Men de siste dagene har de også benytta godvær i hagen til å leike. Jeg veit ikke om det er en tilfeldighet, men spesielt Victor har vært særdeles sprudlene og ustoppelig i sin leik. Han leiker gjerne med begge jentene, men klarer han ikke å få de med seg finner han en av sine yndligsleiker. Han blir ekstra fornøyd når jeg drar litt med han eller kaster ut leiker, men aktiviserer seg selv også når ingen andre gidder.

Victor leiker!

Victor har alltid vært leiken, men nå etter at Mike reiste har det bare eksplodert. Kanskje har han hatt det for travelt med å gå og vokte på Mike hele tiden. Selv om det for så vidt er Victor som har fått skylda for at forholdet mellom han og Mike ikke har vært godt, er det slett ikke sikkert at han har hatt det så godt han heller. Uansett er stemningen i flokken adskillig bedre nå - jeg tror ingen av hundene har trivdes med situasjonen slik den har vært, og det har ikke jeg heller.

Full fart når Victor leiker.

Og med Mike går det fortsatt bra, får jeg vite i rapporter fra Grethe. Grethe har 2 barn og Mike er i mer "hendig størrelse" for dem enn det Hera er. Så Mike har fått pusset støv av sine gamle ferdigheter i lydighet (som dog aldri har vært veldig avanserte) og det skulle ikke forundre meg om han får prøvd seg litt på agilitybanen igjen også. Mike trives veldig godt sammen med barn og jeg tenker han koser seg med å ha blitt litt mer midtpunkt igjen.

Når det gjelder Victor og hans agilityfobier var jeg veldig optimistisk etter forrige uke, men denne ukas treninger har blitt en liten nedtur. Mandag var jeg på vanlig trening på Konsberg og jeg merket allerede da jeg skulle ha Victor ut av bilen at det var ikke dagen. Han sitter da passiv litt lenger bak i buret og jeg må nesten hale han ut - ikke noe godt tegn! Han tødde først opp på slutten av kvelden når alle felthindre var satt inn og vi lagde en fartssirkel der mine treningskompiser sto rundt og belønnet Victor med å kaste ut en av leikene hans når han hadde vært riktig flink. Da slapp han seg endelig løs.

På DBHK's trening i går var starten omtrent likedan, men da jobbet han ihvertfall ganske bra i hovedkombinasjonen (det inngikk ingen felthindere i den). På slutten av kvelden fant jeg ut at jeg skulle ta med meg både Victor og Joy bort til vippa. Jeg lekte med begge hundene og Joy fikk gå vippa. Plutselig ruste Victor opp bak henne uten at jeg hadde bedt han om det og det så ut som om det var helt greit for han. Jeg skal bruke Joy som forbilde for han litt mer. Pga sin skjermede oppvekst hos oppdretteren, er han nok litt mer avhengig av tryggheten som flokken gir enn det andre hunder er. Kanskje jeg kan utnytte det til noe positivt.

Chari og Joy patruljerer gjerdene. Noe ute i "bushen" vekker interesse stadig vekk.

NKK Bjerke - utstilling og agility.

På lørdag var det dags for NKK Bjerke. Jeg hadde gjort noe jeg stort sett prøver å unngå - jeg hadde meldt på i både utstilling og agility på samme dag. Victor skulle vise seg fram i utstillingsringen og Joy hadde ikke mindre enn 3 løp i agility på planen. I utgangspunktet så det ut til å bli kollisjon mellom visningen av Victor og AG individuelt for Joy, men da framdriften i AG-ringen var heller treg fikk vi med oss full pakke.

Vi stressa litt for i det hele tatt å komme oss inn til utstillingen. Da jeg sto og skulle betale parkeringsavgift viste det seg at jeg hadde glemt lommeboka hjemme. Heldigvis kjente jeg flere av parkeringsvaktene fra Follo brukshundklubb, så de lot meg slippe igjennom uten å betale. Jeg skulle låne penger og så gå tilbake, men da jeg endelig fikk tid til det var parkeringsvaktene borte. Til gjengjeld fikk jeg parkeringsplass lengst mulig unna utstillingen og ring 4 der Victor skulle inn lå i helt motsatt ende av utstillingsområdet. Det ble en heller slitsom tur fra bilen og fram til ringen. Tralla med Victor og Chari i bur velta en gang, men stakkarene lot seg ikke affisere av det. Endelig framme ble teltet satt opp og da var det bare å løpe til agilityringen hvor jeg kom akkurat tidsnok til å rekke breafingen i hoppklassen for Joy.

Men Joy er ikke den som lar seg duppere av litt stress på morgenen. Hun gikk sitt løp i god stil og helt uten banefeil. Det var en forholdsvis enkel bane, så jeg hadde regna med at det var en del som slo oss på tid. Men banen var tung (våt og ujevn) både for hunder og mennesker og det var særdeles mange riv. Joy vant faktisk klassen sin, men pådro seg 0,31 tidsfeil. Det var vi godt fornøyd med selv om det var surt med tidsfeilen - et opprykksnapp hadde vært fint.

Joy vant hoppklassen ( Hopp 2 Liten) på NKK Bjerke.

Nestemann ut var Victor. Mens vi sto og venta begynte det å regne. Vi sto tørt og godt i teltet, og Victor lar seg i utgangspunktet ikke stoppe av litt regn. Men han var usedvanlig snusete denne dagen og gikk stadig med nesa i bakken. Vi endte som 4. beste hannhund m/CK. 2 championer + Miller (Bouvbears Ragamuffin) gikk foran oss, så dagens Cert (og CACIB?) gikk til Lisemette og Miller. Gratulerer! Victor tapte nok noe på at pelsen hans er litt myk. Ut over det var kritikken vanskelig å lese, så jeg er ikke helt sikker på hva som egentlig sto der. Dommer for dagen var Bolette Heering fra Danmark.

Victor og jeg i farta i ringen.

Etter enda mer regn og etter hvert ganske mye søle var det dags for nytt løp for Joy. Denne gangen plundra vi litt i slalåmen og pådro oss både en vegring og en feil der, så da raste vi nedover på resultatlista. Men resten av løpet er jeg fornøyd med. Laget vårt står også notert med en 1. plass, og Joy bidro med et forholdsvis bra løp. På kritikken viste det seg at vi hadde fått masse tidsfeil og jeg ergrer meg litt over at jeg ikke tok dette opp med arrangøren, for tidtagersystemet var ute av drift rett som det var. Jeg kan ikke helt skjønne at det gikk så langsomt, så jeg mistenker dette for å være en teknisk feil. Det var bare dette ene laget med, så for resultatlista har det ikke noe å si. Men 1. plasser teller som uttak til norgesmesterskapet, men da må man ikke ha for mange feil. Så denne tekniske feilen kan bety at jeg gikk glipp av et tellende resultat der.

Siden jeg gikk i skytteltrafikk mellom utstillingsringen og agilityringen (som selvfølgelig lå på hver sin kant av området), fikk jeg ikke vært så veldig sosial. Men litt gjensidig mobbing med Farmendamen og resten av Bouvbear-klanen ble det tid til. Lisemette "snøyt" meg for certet denne gangen (jeg synes jo selvfølgelig at Victor skulle hatt det!!!!!!), men hun får bare passe seg. Hun har jo ikke så mange hunder å ta av nå, så plutselig slår vi hardt tilbake (ikke bokstavelig altså - som typiske dvergschnauzere har vi det mest i kjeften).

Mellom Victors opptreden i utstillingsringen og Joys neste løp i agilitybanen rakk jeg å hilse på Grethe som hadde meldt sin interesse for å gi Mike en roligere pensjonisttilværelse. Mike og Grethe fant tonen fort og det endte med at Grethe tok han med hjem på lørdag. Mike blir, hvis alt går bra, samboer med Hera - en 7 år gammel tispe. Grethe ønsket seg en hund til da Hera ser ut til å trives med en 4-beint venn og det passet godt for hnne å få en såvidt voksen hund i huset. Jeg snakket med Grethe på telefon lørdag kveld og fikk mail med mange bilder i går. Så langt ser det ut som om flyttinga har gått veldig bra og at Mike vil finne seg godt til rette i nytt hjem. Det er jeg særdeles glad for. De er trist å måtte gå til det skrittet å sende vekk en såvidt voksen hund, men når jeg veit at Mike har det bra (og faktisk bedre enn hjemme hos oss) så er det en STOR trøst.

Mike og hans nye samboer Hera.

Avviklinga i agility gikk meget langsomt og klokka var rundt 18.00 før jeg kunne sette meg i bilen på vei hjemover. Da var jeg våt og møkkete, Joy var våt, teltet var vått og det meste andre vi hadde med oss var temmelig rått og fuktig. Vel hjemme måtte det meste henges opp til tørk, og etter å ha rydda ut av bilen var det godt å tenne opp i peisovnen og få litt god varme i huset.

En krabbe, litt scampi og en god, tørr hvitvin ble inntatt før det ble horisontalen i dagsenga med lørdagsprogram på TV'n.

Heldigvis var søndagen atskillig bedre værmessig og selv teltet vårt ble tørt i løpet av noen formiddagstimer.

Har terrassebordet fått ny duk? Neida, bare et telt til tørking.

Og for de som synes jeg er vel seint ute med oppdatering etter Bjerke: Det skyldes ene og alene at jeg ble helt hekta på en lydbok i går, så jeg måtte bare få med seg slutten. Så de som vil ha noe spennende midt i mellom krim og spøkelseshistorie kan jeg anbefale Nattefokk av Johan Theorin.

På rett kurs?

Dagens overskrift er litt tosidig - for det første har jeg deltatt på et 4 dagers kurs i forrige uke og for det andre har jeg lagt om treninga av spesielt Victor, men det er alt for tidlig å si om det gir varige resultater.

Ellers får jeg bare advare: Her er masse tekst og bare 2 bilder. Det var ikke lov å fotografere på kurset og jeg har ikke vært så flink med kameraet ellers heller. Jeg skal prøve og skjerpe meg!

Kurset først. Kurslederen var Kayce Cover fra USA. Hun er opphavskvinnen til SATS-metoden (Syn Alia Training System). Hun har utviklet denne metoden over mange år, blandt annet i arbeid med eksotiske dyr i dyrehager. Metoden bygger mye på en tosidig kommunikasjon med dyret og Kayce hevder (og beviser) at dyr har langt større evner til å kommunisere med oss enn det vi bruker til vanlig. Metoden kan også være effektiv for å redusere stress og "fobier" (dyrlegeskrekk, problemer med kloklipping osv) og det var med håp om at jeg skulle finne en vei ut av Victors metall-skrekk (og deriblandt angsten for agilityvippa) jeg meldte meg på.

Vi fikk også tilbud om et foredrag på onsdagskvelden og jeg ville ha "full pakke", så jeg var der også. Foredraget syntes jeg var bra. Jeg hadde i utgangspunktet et åpent sinn og selv om det var litt uvant å kommunisere med dyr på denne måten var de eksemplene vi fikk se ganske fasinerende. Dette skulle bli spennede.

Så jeg troppet opp på torsdag morgen sammen med Victor og klare for 4 dager med kurs. Og jeg må si det: Det er lenge siden jeg har vært så sammenhengende frustrert over så lang tid som disse 4 dagene. Phu! Jeg vurderte seriøst å kutte midt i kurset, men jeg er nå engang slik at når jeg har meldt meg på (og betalt for det) så skal jeg fullføre. Og selv om frustrasjonen var høy så opprettholdt jeg hele tia en viss tro på at dette likevel kunne gi meg noe.

På lørdag kveld hadde jeg en liten alvorsprat med meg selv og fikk sortert litt i frustrasjonene mine. Jeg fant ut at frustrasjonen hadde 2 "adresser".

For det første: Jeg følte ikke jeg fikk til noe særlig med Victor. De tingene som funka var det som funker ellers også. Når jeg skulle strekke meg litt lenger ble han bare passiv. Men når jeg tenker etter så er det jo gjerne slik han har reagert når noe blir ugreit - han stivner i hele kroppen og står som en saltstøtte. Jeg jobba lenge med å få han til å bruke labbene på en target (uttrykk fra klikker-trening som også benyttes i SATS). På siste dagen forsøkte Kayce også å få han på gli, men uten særlig framskritt. Når jeg kunne stå og observere tror jeg imidlertid jeg fant ut hvorfor dette (som normalt skulle være temmelig enkelt)

ble så vanskelig for han: Han er trenet fra sin oppdretter i å stå i utstillingspositur. Selv om bein blir rørt på eller flyttet på skulle han beholde posisjonen og det gjorde han med glans. Siden dette muligens er noe av det eneste han ble trent til som valp er det kanskje ikke så rart om "avlæring" (ihvertaff i noen situasjoner) ikke er så lett for han. Med litt tid på oss skal vi nok få det til. På slutten av siste dagen fikk jeg også et par økter med "sykluser", dvs korte påvirkninger med det som kunne forårsake stress. Vi hadde en runde med store hunder som passerte og Nina på Hund i Fokus hjalp meg med en økt med "metallskrammel".

Selve syklustreninga kan for utenforstående se ut omtrent som annen "vanlig" form for trening, f eks på passering. Men vi benytter en lyd som "midlertidig betinget forsterker" og en som "endelig betinget forsterker". Den midlertidige forsterkeren gir hunden beskjed om at det den gjør er bra og at den skal fortsette å gjøre det mens den endelige forsterkeren gir hunden tilbakemelding om at målet er nådd. Den endelige forsterkeren fungerer omtrent på samme måte som en klikker. Når vi trener kan det f eks høres lyder som kikikikikikikikiki KI.

Selv om tidsbruken ikke var særlig effektiv var Victor rimelig sliten på kvelden (og det var jeg også!).

I dette treningssytemet arbeides det også mye med at hunden skal kunne slappe av og man setter navn på dette slik at hunden etter hvert slapper av nærmest på kommando. For å få til avslapningen går man inn med en form for massasje.


Det å sette navn på kroppsdeler (mange freestyle-utøvere hadde stor sans for dette), atferd og andre ytre påvirkninger er også en del av opplegget. Bl a har jeg begynt å sette navn på "bråk" som lages av felthinderene (både når Victor går dem og når andre hunder gjør det). Så langt som mulig forteller vi også hunden hva som kommer til å skje før det skjer og at de skal være rolige.


Jeg har som dere skjønner vært temmelig målretta på det som kunne bidra til å løse Victors problemer, men metoden åpner også for mange andre muligheter. Jeg tror ikke freestyle eller tilsvarende er tingen for meg, men jeg har for eksempel hatt noen valper innom som har blitt helt krakilske når de skulle klippes med maskin og jeg ser for meg noen nye innfallsvinkler her. Bruk av "midlertidig betinget forsterker" tror jeg f eks også at jeg vil ha god bruk for i agility.


Jeg gjorde også en aldri så liten prakstisk bruk av kommunikasjon etter kurset både på fredag og på søndag. Jeg dro nemlig på sopptur med alle 4 hundene og pga båndtvangen måtte de jo gå i bånd. På sopptur vil jeg gjerne gå litt ut i terrenget, og det er ikke alltid like lett med 4 hunder i line. Du kan være sikker på at de velger forskjellige veier slik at de og/eller jeg kommer på hver vår side av trær og andre uhumskheter. Som regel går hundene foran meg og de har litt forskjellig kurs. På fredag begynte jeg å bruke f eks "Følg Chari" dersom jeg syntes at Chari var på vei i en retning som jeg også bifalt. Og det virka faktisk ganske raskt. Turen ut i terrenget ble enklere for oss alle 5. Og Chari så ekstra fornøyd ut med å være førerhund. Siden hun er den minste av dem er det gjerne også hun som er flinkest til å finne den lettesete veien, så hun tok ledelsen flere ganger.


Som dere skjønner har jeg hatt utbytte av kurset selv om frustrasjonen var til å ta og føle på. Den andre "greia" som trigget frustrasjonen var en særdeles rotete og ustrukturert kursledelse. Vi var 30 deltakere på kurset og altså bare en instruktør. Derfor ble spesielt de øktene der vi skulle jobbe med hundene ineffektive og man måtte delvis sloss om oppmerksomheten for å få litt feedback på det man gjorde. Det var også veldig utydelige meldinger på hvor lenge de forskjellige øktene skulle vare og når vi startet opp igjen etter pauser. Jeg kunne jo ikke dy meg, så jeg ga uttrykk for min frustrasjon. Det gjorde nok at jeg vel fikk "mast" meg til min del av oppmerksomheten, men det er jo heller ingen god følelse å måtte gjøre dette - kanskje på bekostning av andre.


En viss kulturforskjell var det muligens også her. Jeg opplevde at Kayce forsøkte hardt på å selge varen. Selv følte jeg at jeg igrunn hadde kjøpt varen (ihvertfall en demo-versjon) når jeg meldte meg på kurset og at jeg nå var mer på jakt etter bruksanvisningen. Men om Kayce ikke var den aller beste kurslederen så må hun absolutt få kreditt for det direkte arbeidet med hundene. Victor var vel en av de få hundene hun ikke fikk umiddelbar respons fra og hun var særdeles dyktig med timingen (noe som er veldig viktig i denne form for trening og som undertegnede er alt for dårlig til).


Og som dere skjønner, jeg har fått noen nye innfallsvinkler her som jeg kan arbeide videre med. Jeg hadde egentlig satt opp en privattime med Kayce på mandag for å arbeide direkte på agilitybanen, men etter avtale med henne droppet jeg den timen. Dersom jeg trenger hjelp i det videre fra noen som kan metoden tror jeg kanskje at Nina på Hund i Fokus (som også var arrangøren av kurset) kan gi meg det og da i litt mer norsk versjon.


Hvor stort utbytte av kurset jeg egentlig har fått er for tidlig å si. Det avhenger jo selvfølgelig av om jeg får litt uttelling på arbeidsformen med Victor. Men et viktig "suksesskriterie" er også at jeg står løpet ut. Når noe er nytt og uvant må man gi seg selv god tid og en stor tabbekvote før man gjør opp status. Jeg veit nok med meg selv at jeg ofte nok kan starte friskt ut, men at jeg litt for lett sklir tilbake i gamle former og handlingsmønstre. Her må det skjerpings til.


Etter at både jeg og Victor hadde hvilt oss litt (han hjemme i fred og ro og jeg i den vanlige tralten på jobben) dro vi på agilitytrening på Kongsberg på mandag kveld. Det var satt opp en forholdsvis enkel kombinasjon der mønet var benyttet som det eneste av felthindrene. Jeg fikk satt opp vippa på utsia av kombinasjonen slik at jeg også kunne trene på den. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å gå hverken mønet eller vippa med Victor, men bare trene på å være avslappet i nærheten av disse skumle hindrene. Jeg fikk noen andre til å hjelpe meg med å lage lyd i vippa og benyttet dette som en "syklus" slik vi hadde gjort på kurset. Og Victor virka faktisk ganske avslappet rett ved siden av vippa selv om det bråkte litt. Jeg ba han imidlertid ikke om å gå vippa denne dagen. På mønet var det litt vanskeligere å lage lyd med Victor tett inntil, så der satte jeg i gang bare med å leike litt med Victor. Plutselig spretter han opp på mønet og fyker over i god stil. No problem. Etter det lot jeg han også gå mønet som en del av kombinasjonen og det gikk helt greit. Deilig.



Også onsdagstreninga i DBHK gikk veldig bra med Victor. Han kunne stå forholdsvis nært vippa mens det kom en del lyd fra den og treninga på kombinasjonen gikk i full fres. Jeg har også hatt en liten treningsøkt med target og fått han litt mer aktiv enn det jeg klarte på kurset.


Nå har jeg litt "is i magan", for vi har hatt en del "ups and downs" før vi startet med SATS også. Jeg har tilsynelatende fått han på gli og så skjer det et eller annet uventet (en plutselig høy lyd fra et av hindrene f eks) som sender oss i kjelleren igjen. Men en ting jeg kjente litt på på mandag og onsdag var at jeg nok gikk til treninga med en litt annen holdning. Tidligere har jeg nesten gått og venta på problemer, mens nå var det mer "kom så går vi og bråker litt, Victor". Den holdningen må jeg ta med meg videre.



Ellers har ukas fritid gått med til pelsstell. Joy fikk en "oppgradering" på tirsdag. I dag har jeg levert Victor hos Øyvind som har gjort han klar til utstilling på lørdag. Selv dro jeg til min søster Kari og spiste reine festmiddagen der. Victor ble riktig stilig, så nå er det bare å håpe på at dommeren er enig med meg. Victor skal gå sin første utstilling der han kan bli NUCH, så vi er spente.



I morgen skal Mike få et bad og en stuss (og jeg skal til frisør selv også - endelig!). Chari rekker jeg ikke å gjøre noe med før helga og hun er litt langpelset nå så hun begynner å ligne ei lita pelskule. Jeg er forresten i dialog med en dame som kan tenke seg gi Mike en roligere pensjonisttilværelse enn det han får her i konkurranse med Victor, så hvis de finner tonen kan det hende han flytter om ikke lenge. Det tror jeg blir en god løsning både for Mike og for oss som blir igjen her hjemme.

Og endelig har tomatene begynt å rødme........

2 uker siden sist....

Skriftsstørrelser i bloggen: Jeg har et lite problem. Jeg forsøker å holde meg til skriftsstørrelsen Normal på den ordinære teksten og noe mindre på bildetekst. Men stadig vekk blir noen avsnitt mindre enn det jeg ønsker og jeg får ikke redigert det. Det ser helt fint ut når jeg er i redigerings-bildet. Kan noen hjelpe?

Så til dagens blogg:

Jeg har tatt ei lita pause fra bloggen - siden det har gått mest i hverdag og vanlig tralt her har det ikke vært så mye å berette.



Når det gjelder hundene så har situasjonen vært litt spesiell. Jeg konstanterte blod hos Joy 29. juni og "tima" løpetia utifra den datoen. Siden jeg hadde hundepass til begge hannene var det bare jentene som rusla rundt her hjemme den siste halvannen uka av 3-ukers perioden. Etter hvert som løpetia nærmet seg slutten kom først Mike hjem igjen. Han var litt interessert, men ikke så mye. Så jeg var fornøyd med at det hele var overstått for denne gangen. På 26 dagen kommer Victor hjem og han viser ganske stor interesse. Jeg avfeide det med unghundens mangel på erfaring. På kvelden slipper jeg alle hundene ut for lufting rundt midnatt. Jeg var med hundene ut, men det var temmelig mørkt, så jeg så ikke mye. Plutselig hyler Joy i og jeg løper oppover bakken. Men jeg kom for seint. Joy og Mike hang sammen og tjuvparinga var et faktum. Jaja, det skjer i de "beste familier", sies det. Mike har jo fått påvist en suselyd på hjertet og ingen av hundene hadde øyelysning som var yngre enn et år, så vi har tatt turen til dyrlegen og fått 2 abortsprøyter. De nye midlene er heldigvis mye mildere enn de som ble brukt tidligere og Joy ser ut til å tåle dette godt. Jeg har i praksis ikke merket noe spesielt på henne.



Hvorfor Joy viste brunst i halvannen uke lenger enn normalt veit jeg ikke. Det er et fenomen som heter avbrutt løpetid. Dvs at utviklingen av løpetia stopper opp i noen dager for så å starte opp igjen. En annen løsning er at det blodet jeg så ikke skyltes løpetid, men det synes jeg er litt rart. Jeg er irritert på meg selv for at jeg ikke passet bedre på, men samtidig synes jeg omstendighetene her gir meg en viss unnskyldning. Nå ja - gjort er gjort. "Straffen" er at Joy kan få løpetid forholdsvis raskt igjen. Vanligvis forkortes syklusen med 1 - 3 mnd etter abortsprøytene.



En følge av løpetid i huset er også at de to gutta mine - som ikke er spesielt gode venner fra før - blir ekstra kranglete. Jeg hadde håpa at dette skulle roe seg når Victor ble mer voksen, men det ser ikke ut som om det gjør det. De har hatt et par oppgjør nå og da har det faktisk vært Victor som har havna øverst, men likevel er det jo helt klart at det er Mike som har førsterett til damene fortsatt. Jeg må finne en løsning på dette problemet, men synes det er ganske vanskelig.

To gode venner - Joy og Chari ligger gjerne og vasker og pusser litt på hverandre.

Midt oppe i forlenga løpetid ble Victor syk. Han hadde oppkast og diare omtrent slik som Chari hadde for noen uker siden - kanskje det var smittsomt likevel? Denne gangen var jeg litt tidligere ute og jeg hadde medisiner i hus etter runden med Chari, så det sto ikke på mer enn halvannen dag. Likevel - med litt dårlig matlyst tidligere i sommer og et par dager uten mat nå - Victor har blitt litt for tynn i sommer. Så nå er han på feitekur for å få opp litt masse igjen.

Victor og jeg skal forresten på kurs til uka. Vi fikk beskjed på fredag kveld om at vi likevel fikk plass på SATS-kurset der vi sto på venteliste. Dette er en ny metode i Norge og skal blandt annet være effektivt for å løse opp i sperrer og "fobier". Jeg håper at jeg kan få litt hjelp med Victors metall-angst der. Jeg hadde egentlig gjort en avtale med instruktøren om privattime neste mandag. Jeg har ikke avbestilt den selv om vi fikk plass på kurset - instruktøren ville nemlig være med oss på agilitybanen for å jobbe med problemene der. Det kan bli en nyttig vidreføring av kurset.

Ellers har jeg fortsatt prosjektene her i heimen. Maleprosjektet ble avslutta forrige helg, så der kan jeg krysse av for utført på lista. Hunderommet er vaska ordentlig og trimmekroken har fått en oppgradering. Blandt annet har speilen nå blitt skrudd opp på veggen - endelig. Ny profesjonell koffert til trimmeutstyret har det også blitt en råd med - bestilt fra USA.

Pelstrimmehjørnet i hunderommet - Victor er fotomodell.

Noen soppturer har det også blitt. Det meste av soppen er spist direkte, men litt har også havna i fryseren.

Kantarellfangst.

Innimellom andre gjøremål har jeg krangla med krattrimmeren min "hele uka". Den vil ikke starte eller, om den starter, den dør igjen etter kort tid. Stien bort til skogsbilveien gror helt igjen og jeg skulle gjerne ha rydda vekk div vekster der, bl a masse brennesle. Jeg tror den må en tur til doktoren.

Denne helga har jeg endelig fått ut alle plantene mine. De fikk en real dusj i går ettermiddag og i dag er karnappet blitt skikkelig vasket og planetene har kommet inn i varmen igjen. Gulvet ble ekstra godt reingjort, for jeg klarte å helle ut hele vaskebøtta. Vannet flommet utover, så det ble en drøy ekstrajobb å få alt opp i bøtta igjen.

Plantene på utebeite.




Selv en sart orkide fikk en luftetur.

Min eldste plante - en Yukka.

Solid fot på den planta.

Jeg har som målsetting å få ned antallet planter. Hele 13 planter ble ikke båret inn igjen, så da er det jo en viss reduksjon. De havner ganske snart i komposten som er mitt neste prosjekt. Kompostbingen må nemlig "stikkes om", dvs at det som allerede er omdannet skal tas ut og resten legges inn igjen for videre omdanning. Det blir nok noen trillebårlass med god jord, og det kan komme godt med for det er ikke så veldig kraftig jord her. Men med kurs nå til uka og så oppstrat av høstsesongen med agility, en utstilling osv, kan det vel ta litt tid.

Markens grøde og skogens gull!

Da er årets første kantareller i hus og vel fortært. Det er alltid spennede (og nam nam) å finne de første. Hvor tidlig blir det i år, tro? Pga tørka tidligere i sommer er ikke årets funn spesielt tidlig. Et år fant jeg de første mens det fortsatt sto juni på kalenderen.

Ferdig rensa og klare i steikepanna - nå er det bare å skru på kokeplata.

Det var da også typisk at de jeg fant i dag sto på steder hvor det nok er ganske jevnt fuktig, dvs at det er litt jevnt tilsig av vann der selv om det er tørt ellers. Kantarellen trenger noen flere uker med god fuktighet for å vise seg fram. Men fortsetter dette været skulle det bli en god sesong. Og i følge Yr er det ikke akkurat full sol og tørke i anmarsj. Men altså: Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Ikke lette å se, disse første.


Hva er dette gule, da? Joda, kantarell det også!

Årets funn ble gjort i et terreng jeg kjenner godt. Det er nemlig mitt gamle rideterreng. Dellika og jeg farta på kryss og tvers i dette området - spesielt i soppsesongen. Hanne påsto etter hvert at hun måtte ha norges eneste soppsøkende hest. Det virka nemlig som om Dellika skjønte hva vi var ute etter. Hun kunne plutselig finne på å stoppe opp og da var det bare å se seg rundt - som regel var det sopp i nærheten. Jeg savner soppturene med Dellika, men hun lever ikke lenger. Så nå er det hundene som blir halt ut på tur. Det har de vanligvis ikke så mye i mot, men de vil helst ha godt vær. I dag begynte det å silregne mens vi var ute, så vi ble temmelig våte.

Våte hunder på skogtur.

Rikelig med blåbær ser det også ut til å bli i år. De er store og fine, men ikke så veldig smakfulle enda. Jeg tror med fordel de kan få en uke eller to til på seg før de høstes. I dag ble det litt plukking med "rett i munnen" opplegg. Seinere skal jeg ta en litt ordentlig blåbærtur. Vaniljeis med rørt blåbær og banan - høres det godt ut? Eller varm blåbærterte med vaniljesaus?

Blåbær

Ellers har jeg brukt det meste av fritia denne uka til å fortsette maleprosjektet. Noen kveldsstunder, ei god økt i går og ditto i dag har gjort at jeg nå begynner å se slutten på det hele. Det holder med 2 strøk her - kanskje med unntak av terassedøra. Der blir det muligens et 3. strøk også.

Sørgavlen er ferdigmalt.

I tillegg til maling har jeg gjennomført 3 runder med grasstrimmeren min. Det er en ganske kraftig trimmer med bensin-motor, så for meg holder det med forholdsvis korte økter av gangen. En bensintank er akkurat passe - da er jeg sliten. Innsatsen har resultert i at "blomsterenga" bak huset nå er slått - der ligger grasset noen dager slik at eventuelle blomsterfrø faller av. Så rakes det sammen og puttes i komposten. Det gjenstår litt rydding nedover langs veien og på stien bort til naboen, men det haster ikke så mye. Grasstrimmeren og jeg har blitt riktig gode venner i år - den var til og med lett å starte. Det har den ikke alltid vært! Jeg har et skjær til den også og hvis jeg setter på det kan den kappe greiner opp til 3 cm - kanskje jeg setter i gang å rydder skråningen nedenfor gårdsplassen - der vokser det litt av hvert annet mellom furuene.

Onsdag tok jeg meg en fridag fra malinga. Jeg skulle egentlig trent agility, men var aldeles sylta av forkjølelse. Dessuten var det bare Chari og Joy som var hjemme og Joy var i tillegg høyløpsk. Jeg rusla i steden rundt i hagen og pusla litt. Blandt annet fikk jeg bundet opp tomatene og det var på tide!

Tomater på rekke og rad.

I år har jeg bare cherry og coctail-tomater (jeg er ikke helt sikker på forskjellen her) etter min erfaring gir det best uttelling når jeg ikke har noe drivhus. Planta til venstre er imidlertid en busk-tomat. Tomatplantene er nngjerdet. Både for å unngå at gutta tisser på dem og for at jeg skal få ha de for meg selv. Jeg oppdaga nemlig i fjord at opptil flere av hundene mine liker tomater.

Tomater i vente.

Det er en hel del grønne kart, men ingen har begynt å rødme enda. Tror imidlertid det er rett før, og da går det fort. Jeg skulle egentlig ha toppa tomatene også, men det var så masse blomster i toppen, så det hadde jeg ikke hjerte til. Da er jeg nok avhengig av en god høst for at det skal bli modent.

Tomatblomster - ganske fine i grunn.

En annen plante jeg følger nøye med på er eikerplomma som vokser rett nedenfor hagegjerdet mitt. Plomma har stura litt i tidligere år, for de har stått i skyggen av det ene grantreet. Nå er grana borte og plommene får lys og luft nok. De kvitterer i år med masse kart. Eikerplomma er nesten en vill-plomme. Den dukker opp både her og der og i gode år har den små, blå plommer som er riktig gode på smak.

Masse kart på Eikerplomma. De gule detter nok av, men det er fortsatt rikelig igjen.

Jeg fikk også renska opp litt i urtebedet. Noe av salaten er spist (av meg eller av snilene) og det var mulig å så litt ny rukkola. Jeg sådde altså på onsdag og allerede i dag er det små spirer å se.

Og for de som synes det blir vel mye skryt av alt jeg har gjort: Innendørs har jeg ikke gjort noen ting! I sommertia oppholder jeg meg mest mulig utendørs og at det er rot og hybelkaniner innendørs plager meg ikke. Når jeg er ferdig med malinga skal jeg imidlertid ta en liten rufs: Da skal alle stueplantene bæres ut. Regner det skal de få stå litt ute i sommerregnet for å få fjernet støv og skitt. Regner det ikke skal vi nok fikse litt vask da også - med hageslangen. Mens plantene er ute skal vinduer og vinduskarmer få en real vask. Neste helg, kanskje?

Løpetid og magesjau.

Overskrifta er en grei oppsummering av status når det gjelder hundene her i helga. Joy er på 15. dagen i løpetia i dag og gutta begynner virkelig å mene at de har noe ugjort. Hanne kommer og henter Mike nå i kveld - han skal holde Keela med selskap noen dager (og i det jeg skreiv dette kom hun, så nå har han reist). Victor reiser på hytteferie med Morvarid på tirsdag og blir muligens borte i halvannen uke hvis de vil ha han så lenge. De er bare ute i Røyken, så hvis jeg begynner å savne han for mye eller de synes de blir litt bundet er det bare å reise ut og hente han. Jentene og jeg får altså noen rolige dager hjemme.

Jeg vurderte å sette på Joy nå siden det ikke ble noen valper på Chari, men jeg har bestemt meg for å vente til neste løpetid. Jeg synes det er triveligst med valper i den lyse årstid og disse valpene ville bli født et godt stykke ut i september. Dessuten trenger hun en øyelysning før eventuell paring. Jeg kunne sikkert funnet en øyelyser på kort varsel, men siden dette sannsynligvis blir Joy's siste kull har jeg det ikke travelt. Kanskje jeg klarer å paralellkjøre valper på både Chari og Joy i neste runde. Med begrenset fritid i forhold til jobb er det vanskelig med to kull i året hvis de ikke faller sånn nogen lunde sammen. Regner med å få overført noe av ferien jeg "sparer" på at det ikke blir noe kull nå og til våren får jeg også litt hjelp av påske og fridager i mai hvis valpene drøyer så lenge. April/mai er jo også en gunstig tid å levere valper på - reisnslighetstreninga går lettere når valpene kan være mye ute både her hjemme før de reiser og i sine nye hjem.

Det andre stikkordet i overskrifta er magesjau. Den er det Chari som har stått for og hun har vært riktig dårlig, stakkar. Jeg veit jo ikke sikkert, men jeg mistenker at hun har spist noe på turen på fredag. Hun gikk løs et stykke på vår faste turrunde og som regel er hun ikke langt unna meg, men på et tidspunkt var hun ikke å se. Etter litt roping kom hun løpende på stien vi gikk på og det er ikke så veldig mye annet enn noe spiselig (etter hennes smak) som ville fått henne til å sakke akterut.

Chari - etter tur i regnevær.

Fredag kveld begynte hun å kaste opp og det fortsatte hun med hele natta. I tillegg hadde hun fått en kraftig diare. Hun virket ikke så veldig syk på lørdag morgen og jeg ga henne litt Zoolac og håpet på at det skulle roe seg. Så gikk jeg ut for å male litt vinduer. Jeg var ute i halvannen time, tenker jeg og da hadde hun fortsatt med oppkast og diare. Siden det var lørdag tenkte jeg at det var like greit å ta turen til vetten i åpningstia. Veterinæren ville sjekke at det ikke var noe fremmedlegeme som lagde problemene og hun måtte derfor få kontrastveske for at det skulle være mulig å tyde røntgenbildene. Etter at kontrastveske var gitt måtte vi rusle rundt i nabolaget i 20 - 30 minutter. Selvfølgelig klarte Chari å kaste opp den første runden med kontrastveske, så etter å ha konstantert at det ikke var mulig å lese av bildene fikk vi en ny tur ut. Jeg hadde tatt med meg Joy i bilen, så også hun fikk seg noen runder i nabolaget. Til slutt kunne det konstanteres at Chari ikke hadde noe fremmedlegeme innabords, men at det var mye gass og "aktivitet" der. Hun fikk en sprøyte av vetten, resept på Flagyl og diettfor - pulver - som skulle røres ut i vann og gis med sprøyte.

På vår rusletur i nabolaget hos vetten oppsto det en litt morsom situasjon. Vanligvis når vi møter hunder på tur klarer mine hunder å lage pinlig mye bråk og de bykser fram å båndene sine. Nå var jo Chari slett ikke i form, og Joy er ikke den av mine hunder som bjeffer mest. Så på en liten gangvei i et boligområde møter vi et par på tur med en Flat. Mine to hunder tusler rolig ved siden av meg, mens flaten hang framover i bådet og kavet så eieren hadde sin fulle hyre med å holde den. Vi passerer de andre i slake bånd som om vi aldri skulle gjort noe annet (litt overlegent!) og jeg flirte litt for meg selv - de skulle bare vist hvilke troll dette vanligvis var.

Jeg skulle feire bursdagen til mitt tantebarn Sara i går, men var ikke ferdig hos veterinæren før kl 15.00 - samme tidspunkt som bursdagen skulle starte. Jeg lasta alle hundene inn i bilen og tok med egen seng til Chari. Hun fikk bli med inn i selskapet slik at jeg kunne ha henne under oppsikt. Hun hadde sluttet å kaste opp etter sprøyta hun fikk, men hadde stadig behov for å komme seg ut for å tømme seg og hun var slett ikke i form. Mellom middag og kaker gikk jeg tur med de andre hundene og etterpå fikk også Victor lov å være med i bursdag. Fin miljøtrening for han som er så var for lyder. Der var ballonger (som ble sluppet slik at lufta vislet ut av dem - spooky, synes Victor) og der var trommer og annet som lagde lyd. Nå når han skal på hyttetur med Morvarid og gutta hennes blir det nok mer av den type miljøtrening, tenker jeg. Skal se han er helt kvitt sine fobier når han kommer tilbake.

I dag er Chari mye bedre selv om hun fortsatt er temmelig slapp. I kveld har hun også fått litt vanlig mat.

Jeg skal holde hjulene i gang på jobben nå fram til august og jeg har heller ikke lagt opp til så mye aktivitet i helgene. Har tenkt å bruke tia til diverse gjøremål her i heimen. Etter mye regnevær den siste uka gror det godt og urtebedet mitt har blitt aldelses overgrodd. Jeg spiser unna så godt jeg kan, men nå har også snilene funnet veien til salaten, så det varer nok ikke så lenge før den er borte. Ihvertfall isbergsalaten - det ser ut som om snilene foretrekker den framfor plukksalat og rukkola. Det er ikke de store brune som er hos meg, men noen små husløse. Rukkolaen har forresten begynt å blomstre, men jeg kniper av de bladene som er der og spiser gjerne noen av blomstene også. Det går ned og smaker det samme.

I urtebedet vokser og gror det - salat i lange baner.

Noen ganske få jordbær blir det også.

Jeg skal kappe ned "blomsterenga" bak huset (et langsiktig prosjekt for faktsk å få det til å bli en blomstereng - nå er det mest grass) og jeg bør få "stukket om" kompostbingen i løpet av sommeren. Men hovedprosjektet er beising. Annekset og garasjen, samt fronten på terrassen har fått et strøk eller to med brun beis og nå er jeg i gang med vinduene. Jeg har bestemt meg for å skifte farge på vinduer og vindskier, så da må jo alt tas. Jeg er godt i gang med første strøk. Jeg har valgt en lysere brunfarge som heter Tyri, men selv synes jeg fargen ligner mest på kanel. Det er vistnok "ut" med farger nå - helst skal det være hvitt eller grått eller noe annet dust. Men jeg følger altså ikke helt moten. Og siden mitt hus ligger helt for seg selv her oppe i lia synes jeg godt at det kan være litt hyttepreg. Dessuten - jeg skifter ikke farge hvert år, så innen jeg skal fornye igjen har sikkert farger kommet tilbake i motebildet. Egentlig er jeg bare litt forut for min tid....hehe.

Sørenden før maling av vinduene. På østveggen til høyre har vinduene fått 1 strøk.

Her er anekset i ny fargedrakt.

Men innimellom tilsyn med syk hund og maling ble det altså også tid til bursdagsfeiring. Sara har blitt 5 år som den prinsessa hun er hadde hun pyntet seg for anledningen.

Sara - 5 år

Lillesøster Sofia er nok litt misunnelig på alle gavene storesøster får, men når hun kan få leike med onkel Jim og sine yndlingsfettere blir hun svært så fornøyd.

Sofia

I går var det musikk på dagsorden og med diverse fløyter, trommer og til og med kastanjetter knyttet fast på beinet ble det både musikk og dans. Det ble også rapportert om spontandiktining av sang til forlengst avdøde Ronja - en bouvier som bestemor eide, men som Thea og Stephen overtok da de flyttet inn i Lier. Men som altså døde lenge før Sara og Sofia ble født.

Musikanter

Vestfossen - Åre - Trondheim - Vestfossen (del II) + noko attåt!

Jeg tar like gjerne "attåten" først selv om det ikke er særlig gode nyheter: Jeg var til ultralyd med Chari på fredag og det er desverre ingen valper der. Den litt mindre slanke lysken var altså bare resultat av litt kraftigere foring og det at hun har tatt det temmelig med ro i det siste er vel bare varmens skyld. Jeg kommer til å prøve igjen ved neste løpetid, men kanskje jeg forsøker å finne en litt mer rutinert hannhund til henne.



Så tilbake til langturen vår: Nå er det jammen allerede ei uke siden vi kom hjem og minnene begynner å blekne. Hadde jo planer om å skrive tidligere, men andre hjøremål og varmen har gjort sitt.



Har også vært på en agilitytrening og fått repetert litt av det jeg lærte. Gjennomførte gode vendinger både med Joy og Victor på onsdag. Faren med slike kurs er jo at det man lærer "intensivt" går fort i glemmeboka dersom man ikke får praktisert det ganske raskt. Men altså: Jeg har fortsatt praksisen. Fant til og med en aldri så liten bildeserie fra kurset som dokumenterer en av vendingene:

Disse 4 bildene er tatt med seriefotografering, så de viser vår faktisk bane.

Victor har lett for å få litt store svinger, så der er det viktig å gi tydelig beskjed og ha rett timing for at han skal forstå hva jeg ønsker av ham. Og når jeg får koordinert kropp, armer og bein går han riktig bra. Joy er enklere (men ikke så morsom å jobbe med) siden hun ikke har så stor fart. Der testa jeg ut bruken av blindbytter og når jeg får gitt signal om blindbytte i rett tid ser det ut som om hun "svarer" med større fart på blindbyttene enn på vanlige foranbytter. Også treninga på onsdag bekrefta dette.

Kurset ble avsluttet torsdag kveld. Arrangøren, Gauldal hundeklubb, hadde jo stevne på lørdagen i Stjørdal og var også teknisk arrangør for agilityen til NKK på søndag. Det var ganske mange av deltakerene på kurset som var påmeldt en eller begge disse dagene. Selv var jeg meldt på agility på lørdagen, men skulle konsentrere meg om utstilling på søndag.

Derfor kjørte jeg rett til Trondheim etter å ha vaska ut fra rom og fellesfasiliteter på fredag formiddag. I Trondheim hadde jeg fått låne leiligheten til min nevø som er student i byen, men som var reist hjem til Lier på sommerferie. Jeg bodde særdeles sentralt til, med kort vei til sentrum, nærbutikk i nabolaget og et liten, men utmerket kinarestaurant 50 meter unna. Men det beste av alt: Leiligheten lå også rett ved festningen i Trondheim og rundt denne er det et stort grøntareal med mange fine turstier. Det manglet altså ikke på muligheter for hundelufting og på den varmeste tiden var det deilig skyggefullt under store trær i skråningen ned fra festningen.

Det var forresten masse folkeliv i Trondhaim denne helga. Været var godt og varmt, og temperaturen holdt seg utover kvelden/natta. Dette satte folk pris på og nøt utelivet. Ikke minst i parken rundt festningen der det var mye aktivitet (fotball, badminton, volleyball, kubbespill, krokket mm), musikk og grilling. På mine tidlige morgentimer så jeg også noen som jeg mistenker for å ha overnattet i friluft og det var kanskje like greit. For det eneste problemet jeg hadde var å få litt søvn, med lav sol inn av soveromsvinduet og feststemte mennesker på tur den ene eller den andre veien i gata.

Lørdagen skulle jeg altså starte i agility med Victor og Joy. Victor var ganske "flagrete", så det var ikke så mye å skrive hjem om. Joy gikk derimot 2 gode løp selv om hun hoppet suverent over feltet på balansen i AG-klassen. Det holdt likevel til en 1. plass i AG og i Hopp ble vi slått på tiden av en annen av deltakerene på kurset. En 1. og en 2. plasss er vi slett ikke misfornøyd med, selv om konkurransen ikke var fullt så tøff som den pleier å være her hjemme.

Det var godt å ha litt gode resultater å flyte på før utstillingsdagen på søndag, for da gikk det ikke helt vår vei. Dommer Espen Engh likte ikke mine hunder noe særlig, og vi endte med 2 AUK m/HP på Victor og en flat rød på Chari. Chari hadde jeg selv ikke så god tro på, siden hun hadde gått litt opp i vekt (pga mulige valper tenkte jeg). Men Victor hadde jeg et vist håp om at skulle hevde seg her, men slik er nå engang dette gamet.

I Trondheim traff vi også Astrid-Margrethe og Lita (Charis søster) som jeg ikke har sett siden levering for omtrent 2 år siden. De kom en tur ut på lørdagen for å se på agility og vi fikk også ordnet litt på pelsen. Lita var nemlig også påmeldt på utstillingen på søndag. Desverre fikk hun "bare" en blå sløyfe denne dagen. Det var imidlertid veldig hyggelig å treffe dem og å få selskap både på agilityen og utstillingen. Jeg håper ikke resultetene her gjør at Astrid-Margrethe mister lysta på å forsøke igjen.

I tillegg til at resultatene ikke var helt som ønsket, så var selve stevneplassen en utfordring og påkjenning. Jeg tror aldri jeg har vært på utstilling med så elendige "baneforhold" tidligere. En ørken av en grusbane gjorde at både hunder og mennesker var fulle av støv etter "seansen". Mitt blå/grønne telt har også skifta farge. Det eneste positive jeg kan si om dette sedet var at jeg fikk parkert nært ved utstillingsringen, så det var ikke så mye styr med å få hunder og utstyr på plass. Agilityen fant sted på en liten grassbane mellom høye trær, så der var forholdene betydelig bedre. Det var deilig å komme seg tilbake til byen og opp mellom trærne ved festningen.

Astrid-Margrethe og en venninne av henne tok bilder både av agilityen og på utstillingen, men de har ikke kommet i "posten" enda. Derfor er det litt dårlig med illustrasjoner her.

Mandag morgen vasket og ryddet jeg ut av leiligheten og la i vei sørover igjen. Denne gangen valgte jeg å kjøre over Dovrefjell siden jeg aldri har vært der før. Det ga litt mer fjellfølelse og jeg tok meg tid til en litt god luftetur med hundene på veien.

Jeg har hatt ferie i den uka som har passert etter hjemkomsten også, men den har blitt benyttet til beising og maling her hjemme. Hundene har kost seg i skyggen i hagen og fått en avkjølende dusj med hageslangen nå og da. Vår vanlige ettermiddagstur har vært forsjøvet til kveldstid slik at det ble levelig med litt fysisk aktivitet. Keela har vært på besøk et par dager og på torsdag var Exxi (forverthunden min) innom for litt pelsklipping på formiddagen og hennes bror Erling (Exit von Dunkel) på kvelden. Erling var rimelig igjengrodd og han var heller ikke alt for samarbeidsvillig. Vi fikk ordnet opp litt i pelsen og så skal vi ta en ny runde når ferien er over.