På rett kurs?

Dagens overskrift er litt tosidig - for det første har jeg deltatt på et 4 dagers kurs i forrige uke og for det andre har jeg lagt om treninga av spesielt Victor, men det er alt for tidlig å si om det gir varige resultater.

Ellers får jeg bare advare: Her er masse tekst og bare 2 bilder. Det var ikke lov å fotografere på kurset og jeg har ikke vært så flink med kameraet ellers heller. Jeg skal prøve og skjerpe meg!

Kurset først. Kurslederen var Kayce Cover fra USA. Hun er opphavskvinnen til SATS-metoden (Syn Alia Training System). Hun har utviklet denne metoden over mange år, blandt annet i arbeid med eksotiske dyr i dyrehager. Metoden bygger mye på en tosidig kommunikasjon med dyret og Kayce hevder (og beviser) at dyr har langt større evner til å kommunisere med oss enn det vi bruker til vanlig. Metoden kan også være effektiv for å redusere stress og "fobier" (dyrlegeskrekk, problemer med kloklipping osv) og det var med håp om at jeg skulle finne en vei ut av Victors metall-skrekk (og deriblandt angsten for agilityvippa) jeg meldte meg på.

Vi fikk også tilbud om et foredrag på onsdagskvelden og jeg ville ha "full pakke", så jeg var der også. Foredraget syntes jeg var bra. Jeg hadde i utgangspunktet et åpent sinn og selv om det var litt uvant å kommunisere med dyr på denne måten var de eksemplene vi fikk se ganske fasinerende. Dette skulle bli spennede.

Så jeg troppet opp på torsdag morgen sammen med Victor og klare for 4 dager med kurs. Og jeg må si det: Det er lenge siden jeg har vært så sammenhengende frustrert over så lang tid som disse 4 dagene. Phu! Jeg vurderte seriøst å kutte midt i kurset, men jeg er nå engang slik at når jeg har meldt meg på (og betalt for det) så skal jeg fullføre. Og selv om frustrasjonen var høy så opprettholdt jeg hele tia en viss tro på at dette likevel kunne gi meg noe.

På lørdag kveld hadde jeg en liten alvorsprat med meg selv og fikk sortert litt i frustrasjonene mine. Jeg fant ut at frustrasjonen hadde 2 "adresser".

For det første: Jeg følte ikke jeg fikk til noe særlig med Victor. De tingene som funka var det som funker ellers også. Når jeg skulle strekke meg litt lenger ble han bare passiv. Men når jeg tenker etter så er det jo gjerne slik han har reagert når noe blir ugreit - han stivner i hele kroppen og står som en saltstøtte. Jeg jobba lenge med å få han til å bruke labbene på en target (uttrykk fra klikker-trening som også benyttes i SATS). På siste dagen forsøkte Kayce også å få han på gli, men uten særlig framskritt. Når jeg kunne stå og observere tror jeg imidlertid jeg fant ut hvorfor dette (som normalt skulle være temmelig enkelt)

ble så vanskelig for han: Han er trenet fra sin oppdretter i å stå i utstillingspositur. Selv om bein blir rørt på eller flyttet på skulle han beholde posisjonen og det gjorde han med glans. Siden dette muligens er noe av det eneste han ble trent til som valp er det kanskje ikke så rart om "avlæring" (ihvertaff i noen situasjoner) ikke er så lett for han. Med litt tid på oss skal vi nok få det til. På slutten av siste dagen fikk jeg også et par økter med "sykluser", dvs korte påvirkninger med det som kunne forårsake stress. Vi hadde en runde med store hunder som passerte og Nina på Hund i Fokus hjalp meg med en økt med "metallskrammel".

Selve syklustreninga kan for utenforstående se ut omtrent som annen "vanlig" form for trening, f eks på passering. Men vi benytter en lyd som "midlertidig betinget forsterker" og en som "endelig betinget forsterker". Den midlertidige forsterkeren gir hunden beskjed om at det den gjør er bra og at den skal fortsette å gjøre det mens den endelige forsterkeren gir hunden tilbakemelding om at målet er nådd. Den endelige forsterkeren fungerer omtrent på samme måte som en klikker. Når vi trener kan det f eks høres lyder som kikikikikikikikiki KI.

Selv om tidsbruken ikke var særlig effektiv var Victor rimelig sliten på kvelden (og det var jeg også!).

I dette treningssytemet arbeides det også mye med at hunden skal kunne slappe av og man setter navn på dette slik at hunden etter hvert slapper av nærmest på kommando. For å få til avslapningen går man inn med en form for massasje.


Det å sette navn på kroppsdeler (mange freestyle-utøvere hadde stor sans for dette), atferd og andre ytre påvirkninger er også en del av opplegget. Bl a har jeg begynt å sette navn på "bråk" som lages av felthinderene (både når Victor går dem og når andre hunder gjør det). Så langt som mulig forteller vi også hunden hva som kommer til å skje før det skjer og at de skal være rolige.


Jeg har som dere skjønner vært temmelig målretta på det som kunne bidra til å løse Victors problemer, men metoden åpner også for mange andre muligheter. Jeg tror ikke freestyle eller tilsvarende er tingen for meg, men jeg har for eksempel hatt noen valper innom som har blitt helt krakilske når de skulle klippes med maskin og jeg ser for meg noen nye innfallsvinkler her. Bruk av "midlertidig betinget forsterker" tror jeg f eks også at jeg vil ha god bruk for i agility.


Jeg gjorde også en aldri så liten prakstisk bruk av kommunikasjon etter kurset både på fredag og på søndag. Jeg dro nemlig på sopptur med alle 4 hundene og pga båndtvangen måtte de jo gå i bånd. På sopptur vil jeg gjerne gå litt ut i terrenget, og det er ikke alltid like lett med 4 hunder i line. Du kan være sikker på at de velger forskjellige veier slik at de og/eller jeg kommer på hver vår side av trær og andre uhumskheter. Som regel går hundene foran meg og de har litt forskjellig kurs. På fredag begynte jeg å bruke f eks "Følg Chari" dersom jeg syntes at Chari var på vei i en retning som jeg også bifalt. Og det virka faktisk ganske raskt. Turen ut i terrenget ble enklere for oss alle 5. Og Chari så ekstra fornøyd ut med å være førerhund. Siden hun er den minste av dem er det gjerne også hun som er flinkest til å finne den lettesete veien, så hun tok ledelsen flere ganger.


Som dere skjønner har jeg hatt utbytte av kurset selv om frustrasjonen var til å ta og føle på. Den andre "greia" som trigget frustrasjonen var en særdeles rotete og ustrukturert kursledelse. Vi var 30 deltakere på kurset og altså bare en instruktør. Derfor ble spesielt de øktene der vi skulle jobbe med hundene ineffektive og man måtte delvis sloss om oppmerksomheten for å få litt feedback på det man gjorde. Det var også veldig utydelige meldinger på hvor lenge de forskjellige øktene skulle vare og når vi startet opp igjen etter pauser. Jeg kunne jo ikke dy meg, så jeg ga uttrykk for min frustrasjon. Det gjorde nok at jeg vel fikk "mast" meg til min del av oppmerksomheten, men det er jo heller ingen god følelse å måtte gjøre dette - kanskje på bekostning av andre.


En viss kulturforskjell var det muligens også her. Jeg opplevde at Kayce forsøkte hardt på å selge varen. Selv følte jeg at jeg igrunn hadde kjøpt varen (ihvertfall en demo-versjon) når jeg meldte meg på kurset og at jeg nå var mer på jakt etter bruksanvisningen. Men om Kayce ikke var den aller beste kurslederen så må hun absolutt få kreditt for det direkte arbeidet med hundene. Victor var vel en av de få hundene hun ikke fikk umiddelbar respons fra og hun var særdeles dyktig med timingen (noe som er veldig viktig i denne form for trening og som undertegnede er alt for dårlig til).


Og som dere skjønner, jeg har fått noen nye innfallsvinkler her som jeg kan arbeide videre med. Jeg hadde egentlig satt opp en privattime med Kayce på mandag for å arbeide direkte på agilitybanen, men etter avtale med henne droppet jeg den timen. Dersom jeg trenger hjelp i det videre fra noen som kan metoden tror jeg kanskje at Nina på Hund i Fokus (som også var arrangøren av kurset) kan gi meg det og da i litt mer norsk versjon.


Hvor stort utbytte av kurset jeg egentlig har fått er for tidlig å si. Det avhenger jo selvfølgelig av om jeg får litt uttelling på arbeidsformen med Victor. Men et viktig "suksesskriterie" er også at jeg står løpet ut. Når noe er nytt og uvant må man gi seg selv god tid og en stor tabbekvote før man gjør opp status. Jeg veit nok med meg selv at jeg ofte nok kan starte friskt ut, men at jeg litt for lett sklir tilbake i gamle former og handlingsmønstre. Her må det skjerpings til.


Etter at både jeg og Victor hadde hvilt oss litt (han hjemme i fred og ro og jeg i den vanlige tralten på jobben) dro vi på agilitytrening på Kongsberg på mandag kveld. Det var satt opp en forholdsvis enkel kombinasjon der mønet var benyttet som det eneste av felthindrene. Jeg fikk satt opp vippa på utsia av kombinasjonen slik at jeg også kunne trene på den. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å gå hverken mønet eller vippa med Victor, men bare trene på å være avslappet i nærheten av disse skumle hindrene. Jeg fikk noen andre til å hjelpe meg med å lage lyd i vippa og benyttet dette som en "syklus" slik vi hadde gjort på kurset. Og Victor virka faktisk ganske avslappet rett ved siden av vippa selv om det bråkte litt. Jeg ba han imidlertid ikke om å gå vippa denne dagen. På mønet var det litt vanskeligere å lage lyd med Victor tett inntil, så der satte jeg i gang bare med å leike litt med Victor. Plutselig spretter han opp på mønet og fyker over i god stil. No problem. Etter det lot jeg han også gå mønet som en del av kombinasjonen og det gikk helt greit. Deilig.



Også onsdagstreninga i DBHK gikk veldig bra med Victor. Han kunne stå forholdsvis nært vippa mens det kom en del lyd fra den og treninga på kombinasjonen gikk i full fres. Jeg har også hatt en liten treningsøkt med target og fått han litt mer aktiv enn det jeg klarte på kurset.


Nå har jeg litt "is i magan", for vi har hatt en del "ups and downs" før vi startet med SATS også. Jeg har tilsynelatende fått han på gli og så skjer det et eller annet uventet (en plutselig høy lyd fra et av hindrene f eks) som sender oss i kjelleren igjen. Men en ting jeg kjente litt på på mandag og onsdag var at jeg nok gikk til treninga med en litt annen holdning. Tidligere har jeg nesten gått og venta på problemer, mens nå var det mer "kom så går vi og bråker litt, Victor". Den holdningen må jeg ta med meg videre.



Ellers har ukas fritid gått med til pelsstell. Joy fikk en "oppgradering" på tirsdag. I dag har jeg levert Victor hos Øyvind som har gjort han klar til utstilling på lørdag. Selv dro jeg til min søster Kari og spiste reine festmiddagen der. Victor ble riktig stilig, så nå er det bare å håpe på at dommeren er enig med meg. Victor skal gå sin første utstilling der han kan bli NUCH, så vi er spente.



I morgen skal Mike få et bad og en stuss (og jeg skal til frisør selv også - endelig!). Chari rekker jeg ikke å gjøre noe med før helga og hun er litt langpelset nå så hun begynner å ligne ei lita pelskule. Jeg er forresten i dialog med en dame som kan tenke seg gi Mike en roligere pensjonisttilværelse enn det han får her i konkurranse med Victor, så hvis de finner tonen kan det hende han flytter om ikke lenge. Det tror jeg blir en god løsning både for Mike og for oss som blir igjen her hjemme.

Og endelig har tomatene begynt å rødme........