Agility er gøy - igjen!

Da ble det mandags-oppdatering denne gangen. Nå skal jeg ikke skylde på teknikken. I går på min vanlige blogge-dag var jeg rett og slett ikke i stand til å bruke hodet til noe som helst (vel, jeg lasta opp bildene, da). Jeg var nemlig på agilitykurs i helga og slikt tar på en gammel dame.

Jeg har kanskje ikke sakt det så høyt hittil, men jeg har i grunn vært litt frustrert over agilityen i vinter. Victor har slett ikke likt seg i drivhuset og til tross for noen positive glimt synes jeg sjelden vi har fått utbytte av treninga. Derfor var jeg litt spent på å skulle delta på et to dagers kurs i helga. Ville det bli en ny nedtur?

Jeg hadde jo en positiv generalprøve i ridehuset på mandag, men det var ikke helt fritt for at jeg var litt urolig lørdag morgen likevel.

Men, det var bare å senke skuldrene. Victor var litt betenkt når vi gikk inn i hallen, men så fort vi kom i gang ute på banen var det blåst bort og han fungerte aldeles utmerket.

Det var Martine fra Kongsberg som var instruktør. Hun kaller seg selv for agility-nerd, men nerd eller ikke, hun hadde en klar og grei form på instruksjonen sin, så det var bare å henge på. Hun hamret igjen og igjen: Grunnferdigheter, grunnferdigheter og atter grunnferdigheter. Dette er noe jeg av og til "roper høyt om" selv, men det er jo ikke alltid man følger sine egne læresetninger. For meg og Victor var denne kurshelgen midt i blinken. Vi fant tilbake til agilitygleden og vi har fått med oss en "nistepakke" som også passer godt inn i det vi arbeider med i Drammen om dagen: fokusområder og mer planmessig trening.

Til tross for at det stort sett var et nydelig vær ute, var det slett ikke sjelden at det var temmelig mange tilskuere inne i hallen. Det er ganske så lærerikt å følge med på instruksjonen av andre ekvipasjer også.

Jeg hadde jo med kamraet, men lyset inne i hallen var ikke alt for godt, så jeg synes jeg kom best ut av det utendørs. Det var imidlertid flere fotoapparater i bruk og jeg tror jeg får tilsendt et bilde eller to av Victor i aksjon etter hvert.

For Victor var kurset utbytterikt også på flere plan enn det reint agilitymessige. Blant annet fikk vi hjelp av de andre kursdeltakerene inne i hallen. De ble plassert rundt omkring med den eneste oppgaven å overse Victor dersom han kom til dem. Han synes nemlig han skal hilse på alt og alle. Dette funka fint, men vi må nok fortsette med slike "forstyrrelser" i banen.

Jeg har akkurat hatt en liten ordveksling på et hundeforum der det ble ment at dvergschnauzeren ikke var særlig sosial. Jeg hevdet da at det ikke var slik jeg kjente rasen og nevnte bl a Victors "behov" for å oppsøke alle han ser. Dette mente min motdebatant kunne skyldes et kontrollbehov. Nå har ikke min diskusjonsmotstander sett Victor i aksjon, men jeg tror ihvertfall ingen av deltakerene på kurset var i tvil om Victors meget sosiale sinnelag. Og mine andre hunder framsto heller ikke som spesielt asosiale når de fikk luftet seg litt i Victors pauser. Så jeg er fortsatt ikke helt overbevist om at resultater fra MH-tester er helt representativt for rasen - i såfall er mine hunder (og andre dverger jeg kjenner) positivt raseutypiske.

At Victors glede over å treffe nye menneskevenner gir oss et lite problem på agilitybanen bekymrer meg ikke - det skal vi nok klare å trene vekk. Det motsatte ville vært mye verre.

Det var bare to hannhunder på kurset - Victor og lagottoen Thilo. Thilo er 4 år og han er en riktig hyggelig herremann. Men med Victors opptreden ovenfor Mike her hjemme og Diesel forrige helg hadde jeg ikke regna med at forholdet til Thilo skulle være alt for hjertlig. Men der tok jeg feil, gitt! Thilo og Victor kom raskt i leik og til tross for at Thilo rett som det var forsøkte å klatre opp på Victor på en temmelig utvetydig måte, ble det ikke noe av den forventede brumminga.Det gikk helt greit med de to gutta.

Victor og Thilo leiker.

Komnes gård er et rideanlegg, så det var plenty av hester der. Men det er også kuer, okser, kalver og endog en minigris (så stor og feit at "mini" ikke er helt dekkende), så det var litt av hvert å følge med på. Når vi passerte denne store, staslige oksen som bare var atskilt fra oss med en tynn strømtråd, gikk hundene svært så pent og rolig.

Biffberget

Martine og Elisabeth hadde også med seg sine 9 uker gamle valper, Kenya og Cirka. De er såkalte jakt-golden og var noen riktig aktive krabater. Endelig kunne sports-funksjonen på kameraet testes ut i tilstrekkelig lys og jeg synes jeg fikk noen fine bilder av valper i leik. Litt lettere å ta bilde av disse gylde valpene enn av mine svarte, da.

Søskenkjærlighet



Så ørene reiser seg.......

Så var leiken over - fra rovdyr til søtnos på 2 sekunder.

Her hjemme er det nå en litt intensiv periode med å få registrert manuelle påmeldinger til DBHK's stevne i slutten av april. Jeg plundrer litt med programmet og får en del feilmeldinger, så det går ikke akkurat fort framover.

I morgen tror jeg også jeg skal høre om jeg kan få komme en tur ned på dyreklinikken med Chari. Hun har hatt litt vondt i det ene forbeinet noen dager og siden det ikke ser ut som om det gir seg får vi ta en tur ned. Hun halter ikke, men liker ikke når jeg prøver å bøye beinet og i dag hoppet hun ikke ned fra senga i hunderommet, så beinet er ikke helt godt. Håper ikke det er noe alvorlig da.

I morgen skal jeg også hente Keela etter jobb. Hun skal være her noen dager fordi Hanne skal på tur med jobben. Keela har vært her flere ganger før, så det går nok helt greit.