I bloggen i august sa jeg noe om at 5 hunder var i meste laget for meg, men at planen var å beholde alle hjemme fram til neste års valpekull var avviklet. I løpet av noen få dager nå er imidlerttid dette helt kullkastet. Både Mia og Victor har flyttet ut! Bare på prøve enda, riktig nok, men går alt bra blir de nok værende der.
Gjennom en felles bekjent som visste at jeg før eller siden ville forsøke å finne nye hjem til en eller flere voksne dvergschnauzere fikk jeg kontakt med Randi. Randi kom for å hilse på hundene mine på torsdag og hverken hun eller jeg hadde vel egentlig tenkt at hun skulle ta med seg en hund hjem allerede da. Men hun og Mia fikk fin kontakt og det endte med at Mia ble med henne på et lite prøveopphold. Alle rapporter så langt tilsier at det oppholdet blir langvarig.
Da Randi kom på torsdag hadde hun sin søster Anne med seg. Og jammen sa det klikk der også. Victor og Anne så hverandre dypt inn i øynene og jeg tror man kan snakke om kjærlighet ved første blikk der. Så i dag kom Anne tilbake og hentet Victor med seg hjem.
Selv om jeg ikke hadde tenkt at det skulle skje så raskt, er ikke dette en innfallshandling fra min side. Jeg har sett at Mia ikke helt fant rollen sin i flokken og tror hun vil ha godt av å være alene-hund. Hun bor ikke så langt unna heller, så jeg vil se litt til henne framover. Og hun skal selvfølgelig tilbake hit når det blir aktuelt med valpekull - forhåpentligvis til våren/sommeren.
For Victors del er nok "begrunnelsen" for omplassering mye mer sammensatt og ikke helt problemfri reint følelsesmessig for meg. Victor er pr nå den mest talentfulle agilityhunden jeg har hatt. Han er rask og går godt fram på hindrene, kombinert med at han er styrbar. Når han er trygg! Og det er han stort sett desverre bare på de faste treningene med kjente hunder rundt seg - og ikke alltid da heller. Han ble jo 4 år nå i høst og jeg har jobbet tålmodig med å få han trygg og sikker slik at han kunne ta ut hele sitt potensiale, men etter mange opp- og nedturer har jeg resignert. Jeg hadde derfor allerede bestemt meg for at han ikke skulle startes i konkuranser igjen, men at vi skulle fortsette treningen på hobby-nivå til jeg fant en bedre løsning for han. Men ikke hadde jeg tenkt at det skulle gå så fort!
Victor flytter litt lengre bort enn Mia, men jeg kommer sikkert til å se han fra tid til annen fortsatt. Selv om Randi og Anne er godt kjent med schnauzere fra tidligere, trenger de nok litt hjelp og bistand med pelsstellet. Jeg vil også beholde avlsrett på Victor, selv om jeg ikke tror at han vil være aktuell for så mange kull. Jeg har selv tenkt å benytte han på Chari til våren, men om det blir noe mer enn det får tiden vise. Og for de som lurer: Jeg tror hans "traumer" skyldes manglende miljøtrening og en del uheldige hendelser og at det i liten grad er arvelige egenskaper. Han er nemlig ganske spesifikk når det gjedler hva han er redd for. Ovenfor mennesker, for eksempel, er han åpen, trygg og tillitsfull....og 100% til å stole på! Hadde han hatt en mental brist reint genetisk, hadde nok det slått ut mer "all round".
Jeg må nok innrømme at jeg kjenner meg litt "blåst" i kveld og lurer på om jeg har gjort det rette. For hundene! Jeg har omplassert hunder før, og det har gått vedlig bra. Jeg er overbevist om at de har fått det minst like godt i sine nye hjem som det de har hatt det hos meg. Det er et stadig tilbakevendene dilemma å være oppdretter i liten skala - det blir fort litt for mange hunder. Reint prinsippielt mener jeg absolutt at hunder ikke skal være "bruk og kast" gjenstander, men jeg kan jo se at det kan virke litt slik når jeg stadig sender hunder fra meg samtidig som jeg beholder valper fra kull jeg har.
Jeg er nok i en liten sorgprosess, tror jeg. Både over å sende bort 2 hunder jeg er glad i og kanskje spesielt i forhold til de tapte "victory dreams" med Victor (hans kennelnavn er Victory Dreams z Sardanu).
For å bøte litt på uroen i dag, tok jeg med meg jentene på en real skautur. Til Sirikirke (som ikke er noen kirke, men den høyeste toppen på Mjøndalsskauen)! Ganske bløtt i marka, men ellers et deilig vær. Vi dro oppover på ettermiddagen - vår faste turtid, så vi fikk nesten med oss solnedgangen på Sirikirke. Jeg våget ikke å vente helt til sola var nede, for jeg trengte litt dagslys for "nedstigningen" i bratt, sleipt terreng.
På toppen!
Joy, Gabi og Chari posterer på den store steinen.
Gabi på leit etter spennende skatter - med utsikt mot Eikeren.
Solnedgang på Sirikirke.
Joy har forresten kommet seg veldig bra etter operasjonen. Til uka starter vi på igjen med agilitytrening og vi skal forsøke å trene litt intensivt nå fram mot NM på Dogs4 All. Joy skal nemlig også i år starte på lag for DBHK i NM.
Før vi kommer så langt skal Mia og Gabi en ny tur i utstillingsringen - på Kongsberg. Da er også Gabis bror Kompis påmeldt. Det blir morsomt å stille de to ungdommene samtidig, selv om det bare er på "ufarlig" valpeshow.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar