Sølv! Sølv! Sølv!

Joy var med på DBHK's lag Micro Partners som tok sølv i norgesmesterskapet for lag i helga. Trenger jeg å si at vi er ganske så lite stolte?

 Micro Partners under premieutdelingen.

Lagleder Grete har laget en fin liten rapport fra Norgesmesterskapet. Her kommer den:

Stemningsrapport fra en lykkelig lagleder 2011 - Etter en triller av en finale, vant vi sølv... ! 

De som representerte DBHK var (i startende rekkefølge): Bente og Wikki, Grete og Caisa, Monique og Jackie, og Tone og Joy.  

Det hele begynte på lørdag 26.11 med innledende runder. Dommeren hadde satt en hoppbane med krav om stor fart - faktisk så høyt krav at bare to av de startende ekvipasjene kom gjennom uten tidsfeil. Vi kom på andre plass av fire kvalifiserte lag med noen tidsfeil og en bane feil. Et godt utgangpunkt for dag to. I tillegg til "vanlige NM nerver", var vi litt ekstra nervøse fordi hverken Tone eller Joy var helt i form, men vi var klare til å gutse! 

I finalen startet vi som lag to, siden vi lå på andre plass. Stemning var god før start, og vi håpet på medalje. Men for å medalje måtte vi få tre gjennom uten disk, og det er ikke bare bare... Bente og Wikki startet, mens Grete og Caisa gjorde seg klare - samtidig som vi så på Bente og WIkki i øyenkroken. Wikki fikk en fin og rask start. Hopp - rør - rør - hopp - og så en fin slalåm inngang. MEN, så løfter Wikki det ene bene. Antagelig har hun har sklidd inn i en av slalåmpinnene og fått litt vondt, men Bente tror ikke det er så galt og har ikke tenkt til å gi seg. Wikki er tross alt en terrier, og dette er NM... MEN II, så blåser dommeren og de må forlate banen. Hjerte til Grete slår litt ekstra, for det betyr at alle vi andre må klare banen uten å diske - og det er ikke lett når det virkelig gjelder. Heldigvis klarer vi alle å fokusere på å gjøre det vi kan. Vi hadde snakket mye om å gutse før start, og nå gjelder det virkelig. Først går Grete og Caisa et knall løp, raskt og uten feil. Så gjør Monique og Jackie det samme! Dette kan holde til medalje. Alt presset ligger på Tone og Joy. Joy får en fin start, så litt "humpete" slalåm, men ingen feil. Ingen feil på mønet heller, men så en vegring på et hopp hinder. Etter pølsa blir det litt ujevnt ved to hopphinder, og vi er så opptatt av ekvipasjen at vi ikke ser om dommeren dømmer vegring eller ikke. Det gjør ikke Tone heller, men hun går videre som om det var vegring nr to og hun ikke kan få flere uten at det blir disk. Tone klarer å konsentrere seg maksimalt. Et par fine hinderpasseringer følger, så balansen med flott felt! Nå er det bare rør og to hopp hinder igjen. Vi tre andre står ved mål og holder pusten... Tone velger en annen løsningen enn oss andre i innspurten, og løper på utsiden av det buede røret. Jeg tenker - vil hun rekke å løpe rundt eller vil Joy komme ut før Tone og ta det siste hopphinderet fra feil side... eller krysse linjen slik at det blir vegring? Men Tone rekker det mesterlig, og får ført Joy rundt nest siste hopphinderet. Så rett over siste hopp hinder, og ja: Vi er tre igjennom! Hele salen jubler. Tone og Joy klarte det også! Vi er tre gjennom, og det betyr medalje.  

Så går det et par lange minutter. Blir det bronsje eller edlere metall...?. Laget før oss, som lå på tredje plass, hadde også fått tre ekvipasjer gjennom, men med en del banefeil. Men ingen av oss visste hvordan det var med evt. tidsfeil. Og så kunngjøres det: Micropartners leder!!! 

Teoretisk sett, kan vi fortsatt vinne, men Stovner har fire topp ekvipasjer på siste lag, og sannsynligheten er liten. Og de klarte det også med god margin. Likevel, er vi alle enige om at vi VANT NM SØLV 2011! 

Gratulerer alle sammen - både til oss fire som gikk finalen, og til dere andre som har vært med på å kvalifisere laget til NM. Og til alle våre treningskammerater, og støttespillere!

Fornøyde lagdeltakere!

Grete nevner litt om min og Joys form. Den var igrunn ganske bra helt fram til innledende runde på lørdag. Relativt tidlig i løpet gled Joy på det glatte teppet og tryna, bokstavelig talt. Jeg så video av løpet etterpå og hun var helt nede i gulvet med forparten/hodet. Etter det gikk farta betydelig ned og jeg måtte "jobbe" henne gjennom banen. Heldigvis kom våre 3 lagkamerater igjennom rimelig greit, så finaleplassen ble sikra. Min form fikk en knekk da jeg kom i mål. Jeg hadde såvidt fått satt bånd på Joy da en kraftig hodepine slo meg helt ut. Det kjentes ut som om hodet skulle sprenges. Jeg er ikke vant med slikt - har jo knapt et snev hodepine i andre sammenhenger, så jeg ble satt litt ut. Og jeg kjente meg temmelig groggy utover lørdagen og også på søndag.

Om det var presset/stresset på stevnet som slo seg ut slik eller om det var andre årsaker, veit jeg ikke. Men lørdagens opplevelser satt nok litt i hodet på både Joy og meg. Ihvertfall Joys ene vegring tror jeg kan tilskrives opplevelsen med det glatte teppet. Jeg forebygget et nytt hodepineanfall ved å ta en Paracet en stund før løpet. Jeg kjente litt trykk i hodet på søndagen også, men ikke noe som kunne sammenlignes med lørdagens opplevelse. Og i gleden over at vi faktisk hadde klart å komme oss igjennom, ble det fort glemt.

Siden jeg nå bare har Joy som aktiv agilityhund (og Gabi i forsiktig opptrening), kan det hende at dette blir siste gangen Joy deltar på dette nivået ihvertfall. Selv om hun har gått bedre løp før, er jeg veldig glad for at vi klarte presset og var med på å berge sølvet. Gode minner å se tilbake på!

Her er vi på vei over nest siste hinder - der våre lagkamerater rett før hadde holdt pusten fordi jeg valgte å løpe rundt røret i bakgrunnen. Jeg kjenner min Joy og veit at hun ikke liker sidebytter rett etter tunnellen med mindre jeg har veldig god klaring til henne. Siden jeg ikke trodde vi hadde flere vegringer å gå på, fant jeg ut at det var tryggest å bare løpe rundt.