1 uke igjen....

Her i heimen er situasjonen helt uforandra, og bra er jo det. Nå er det ikke mange dagene før vi er på den sikre sia i forhold til for tidlig fødsel og Charis form tilsier at det ikke er noen grunn til å bekymre seg. Men i sånne sammenhenger er jeg nok veldig flink til det - bekymring altså. Det skal ikke mye lyd, bevegelse eller andre "tegn" til før jeg er på alerten. Men den stakkars jenta mi må jo få lov å bevege på seg også.

For tidlig fødsel er ikke veldig vanlig på hund, men det kan altså forekomme. Og i mitt hode har det satt seg fast en idé om at dette kan skje nå. De aller fleste sidene ved det å være oppdretter synes jeg er spennende og givende, men denne ventetia før fødsel er ikke blant mine favoritter. Jeg ser for meg de verste senarioer i mitt hode og klarer ikke helt å slappe av før fødselen er i gang. Jeg tror jammen dette blir verre og verre for hvert kull jeg har også - hvor skal dette ende?

Men altså - Charis form er slett ikke dårlig situasjonen tatt i betraktning. Nå på slutten av drektigheten får hun spise det hun vil av mat og hun får noen flere måltider pr dag. Hun spiser ikke så mye av gangen, men tilsammen får hun i seg mye god næring for valpene og for at hun skal få i gang melkeproduksjonen raskt. Hun er ikke med på turer lenger og lufteturene ute blir heller korte. Valpekassa er på plass og vi er ganske så godt forberedt.

Chari vokser og vokser!

Jeg kan jo ikke sitte her å bekymre meg hele tia, så i helga har jeg deltatt på et agilitykurs i egen klubb. Christina Kosinski har vært instruktør og kurset var egentlig beregnet på klasse II/III-ekvipasjer. Jeg meldte på både Victor og Joy, men med Victor som prioritert. Nå var det ikke så mange som hadde anledning til å delta, så jeg fikk egentlig plass til begge hundene, men jeg valgte å la Joy være hjemme for å holde Chari med selskap. Joy er også helt nednappa nå, så hun er ikke veldig fornøyd når det blir litt kaldt.

Christinas baner var morsomme, men også krevende. Jeg har hittil valgt å trene enkelt med Victor pga hans miljøberørthet, så denne helga fikk vi virkelig presset oss et hakk videre. Victor takla dette overraskende bra og jeg føler absolutt at vi er på riktig vei.

Mia har vært med som selskapsdame på kurset og i pausa fikk også hun prøve seg på litt agility. Tunnelen er hun veldig fortrolig med, men vi har så smått begynt å trene felt på balanse og møne. Jeg setter henne opp på hinderet og så går hun siste biten ned - slik baklengskjeder vi etter hvert hele hinderet. Litt slalåm har vi også prøvd oss på. Hun er i det hele tatt veldig fornøyd med å få være med i hallen. Hun synes det er helt fint å trene agility, men aller morsomst er det å hilse på de menneskene hun møter der. Mia simpelten elsker mennesker og hun regelrett klatrer opp på fanget dersom hun får mulighet for det.

Jeg hadde kamera med meg i går, men det ble ikke overlatt til noen andre mens jeg selv var i aksjon. Derfor ble det bare bilder av andre hunder - ikke mine egne. Litt "portrettfotografering" ute i snøen ble det også.

Kompis på vei ut av tunnelen.

Chablis

Fia