Brrrrr - kommer våren nå?

Litt tidlig å håpe på vår, kanskje, men i noen dager har vi hatt temperaturer mellom -20 og -24 og det er i kaldeste laget etter min smak. I dag har det imidlertid stigi til opp på -14-tallet. Reint vårlig, altså - relativ sett. Dagen har også blitt over en halvtime lenger enn den var ved solvervet, så smått om senn hjelper det jo.

Jeg blir mindre og mindre glad i vinteren, men når den først er her får man jo bare leve med den. Og jeg skal vel egentlig ikke klage så mye. Inne er det godt og varmt - veden jeg fikk av naboen sørger for det. Og når jeg må ut har jeg gode klær å ha på - jeg trenger ikke fryse. Bilen har også oppført seg pent i kulda, og hundene tåler den overraskende bra.

Men siden det er så kaldt har det jo også vært et gnistrende flott vær - et aldeles nydelig vær å sitte inne å se ut på.

Gjerdestolpen har tatt lue på i kulda.

Solnedgang i januar

Jeg har vært noen dager hjemme i uka som har gått, for en hardnakket forkjølelse med dertil hørende bihulebetennelse slo seg til i kroppen. Nå er den i ferd med ebbe ut, så i morgen bærer det av sted på jobb igjen. Med forkjølelse i full blomst har det ikke vært noen grunn til å tilbringe mer tid enn nødvendig utendørs. Turene med hundene har blitt ganske korte og "effektive" og vi har heller drøyd tia med litt godbitsøk og andre aktiviteter innendørs. Agilitytreninga har vært avlyst denne uka, så vi har ikke "mistet" noe der heller. De voksne hundene takler helt greit noen dager med ikke alt for mye aktivitet, men valpen Mia skulle nok gjerne hatt litt mer acton. Når det har vært over -20 har hun bare fått noen korte tisseturer også, så hun har vært svært så foretaksom innendørs.

Vinter i pilehekken.

Yndlingsplassen etter tur i vinterkulda.

Det bekymringsfulle med at Mia får mye "innetid" er ikke at hun kjeder seg litt, men at den perioden hun er i nå er viktig for miljøtrening og sosialisering. Jeg fikk jo gitt henne litt opplevelser før kulda satte inn, men jeg håper jeg raskt kan ta henne med mer rundt. Både på turer her i nærmiljøet og på mer spennende utflukter.

I dag har imidlertd Mia fått utfordringer nok. Siden temperaturen i dag har vært mer behagelig deltok hun på morgenturen til postkassene. Hun har reagert litt på bilene på riksveien, også når hun ser dem fra min hage, så her må det til litt miljøtrening. Da det uansett verken var avis eller post på en søndag, snudde vi litt før vi kom til kassene. -18, som det var på morgenen i dag, kjennes ikke helt godt ut for en valp. Etter turen hadde vi en runde med pelsstell og jeg forsøker å venne henne til "blåsa" - en stor føner som vi tørker hundene med før utstilling. Ingen av mine hunder liker blåsa, så jeg tenkte det var lurt å begynne gradvis på Mia også. Heller ikke Mia likte denne bråkete, blåsete greia, så her må det nok trenes mer. Da jeg begynte å støvsuge rett etterpå likte hun ikke det heller. Støvsugeren har hun jo "truffet på" før, men nå kom den nok på "råkan" av blåsa. Her må støvsuges jevnlig framover, skjønner jeg.

Etter ei lita pause fikk vi besøk av en familie fra Drammen som vurderer å skaffe seg en dvergschnauzer. Det er en morsom historie, for det var faktisk først Mike og dernest Victor som gjorde dem oppmerksomme på rasen og da litt "ad omveier". Min tidligere kollega Morvarid har jo fra tid til annen hatt mine hannhunder noen dager når det har vært løpetid her eller jeg har vært bortreist. Da har hun også av og til hatt med seg hundene til en campingplass i Røyken. Victor bodde der i hele to uker i sommer og rapportene som ble sendt hjem tilsa at han sjarmerte hele campingplassen. I november fikk jeg rapport fra Bjørg, Lulu's matmor, at hun hadde en familie i nabolaget som hadde blitt kjent med en trivelig dvergschnauzer ved navn Victor på en campingplass i Røyken. Og da var ringen slutta! I dag kom de altså på besøk for å hilse på både Victor og damene her hjemme og nå har jeg enda en familie som kan ha en hund på "avlastning" for meg. De vil gjerne prøve hvordan det er å ha hund en ukes tid og dersom det blir fødsel her i februar (da hender det at mine andre hunder går litt for "lut og kaldt vann") eller når det er løpetid kan det være greit å få litt avlastning.

Besøk er også kjærkomment for hundene og da spesielt for Mia. Hun var i full fart ganske lenge, men så plutselig hadde hun fått nok og la seg til å sove. Vicor satte også stor pris på å treffe gamle kjente igjen og når noen i tillegg ville kaste ut leiker for han, spant han i vei over parketten. Joy og Chari benytter også anledningen til å få litt ekstra kos og oppmerksomhet. Chari var imidlertid ganske rolig under hele besøket og det tar jeg som et godt tegn. De gravide tispene demper seg gjerne litt - de må liksom være litt forsiktig med kroppen sin. Om dette bare er ønsketenkning eller realitet blir avklart om en drøy uke - da drar vi til ultralydundersøkelse.

Mia var hjemme når jeg gikk ettermiddagsturen med hundene. Naboen hadde kjørt med traktor på en sidevei til skogsbilveien, så endelig fikk vi et lite avbrekk i den faste ruta. Hundene satte pris på variasjonen og ikke minst det å kunne løpe løse litt. Etter den "lange" turen tok jeg en liten tur med bare Mia. Vi gikk over til naboen og ned til riksveien langs Såsenveien. Der sto vi litt og så på bilene før vi rusla hjem igjen. I ettermiddag har Mia vært så rolig, så. I dag har hun fått opplevelser nok selv om vi ikke har vært mer enn 200 - 300 meter vekk fra heimen.

Mia sover etter opplevelsesrik dag.